Michelle Ullestads første album: Så personlig som popmusikk kan bli

Michelle Ullestad har allerede gitt ut så mange sanger at det ikke har hastet med å få høre et helt album. På samme måte som albumdebutant Beharie i forrige uke (men uten sammenligning for øvrig) har vi allerede blitt godt kjent med henne. I fjor markerte hun seg både på Øya og Bylarm, hun vant Urørtfinalen i P3, hun har for lengst vært på «Lindmo» og i «Sommer i P2» og fortalt sin sterke livshistorie. Hun har også en stor festivalsommer bak seg.

Flotte sanger som «OppNed», «Pant på hjerter», «Emilie» og «Marie» er ikke med her. Heller ikke den gripende «Heltid, deltid» som har gjort så sterkt inntrykk på konserter. «Ingenting varer evig» er ikke ei samleplate, men kommer som et helstøpt album som forteller en historie. Et sånt som gjerne blir kalt et konseptalbum. Den første sida på plata handler om oppturene i et nytt forhold, mens baksida virkelig er nedturen. Maria Mena og Dagny er bare to av dem som har gjort noe lignende de siste årene. Dette er altså ikke en helt ny idé, men det er ikke å forsøke å være sammen med noen heller, så vi tåler å høre om det en gang til. Michelle Ullestad kommer uansett med nye innfallsvinkler.

Albumet begynner med det velkjente singelutdraget «La meg ligge», og allerede her er hun uvanlig nok. Mange sanger handler om å om å sjekke og bli sjekket, men veldig få har med «eg vet ikke om eg sa det/men eg har barn», og en advarsel om at barnet alltid kommer i første rekke. Forholdet går så fint til å begynne med, så «Mozell» og «Alle jeg har elsket» (hun synger eg) kommer som euforisk fengende kjærlighetserklæringer som går begge veier. De som hadde håpet på mange nye bangere på albumet til Michelle Ullestad får så det holder.