Mentale skrik sprenger norsk teater innenfra

«Min fuckings superpower er at jeg ikke er som alle andre», sier Tani Dibasey.

Det er både et utbrudd og en erkjennelse, en nøkkelsetning som faller omtrent midtveis i den tredje forestillingen av teaterprosjektet «SAYKOLUHJEE» på Salt, eller den første i den delen av prosjektet som har underteksten «Earth & Alien». Ja, man kan bli forvirret av mindre. Regissør og skuespiller Tani Dibaseys nye «Saykoluhjee» (lydmalende for engelske psychology – psykologi) er i utgangspunktet inndelt i fire deler, hvorav hver del består av tre forestillinger som tematisk skal henge sammen. I utgangspunktet, for her kan det bli mer. Akkurat som å gå til psykolog, det kan fort bli et evighetsprosjekt.

Men dette er også teater, og premisset er gitt: «Hva er poenget med psykologi-tjenesten i landet vårt når den utelukkende er mekka for øvre hvit middelklasse? Trenger «utlendinger» psykologi?», spør Tani Dibasey på prosjektets Facebook-side. I fjor høst skapte Dibasey den mye omtalte forestillingen «Sorte gutter gråter ikke». Den fant sted i et leilighetsgalleri på Grünerløkka i Oslo, hvor fem unge menn med ulik bakgrunn og personlighet drøftet skam, maskulinitet, frykt og psykisk sykdom, dels i lys av fellesnevnere som stereotypering, rasisme og kolonialisme. Det ble en berg-og-dal-bane av en teateropplevelse, med en energi og en dybde i samtalene og reaksjonsmønstrene som gjorde dypt inntrykk på alle som så.