Melankolsk og mesterlig film om Edvard Munch

Det krever mot å ville fange Edvard Munchs liv og kunstnerskap på film. Det har vært gjort før, i Peter Watkins svært personlige semidokumentar «Edvard Munch» fra 1974, mens Erik Poppe i lang tid har forberedt en Munch-film med et angivelig utgangspunkt i maleriet «Skrik». Munchs mest kjente motiv er også med i Dahlsbakkens «Munch», i en nøkkelscene nesten uten farger, som skåret ut av sjelen med kullstift. Scenen er betegnende for hvor dedikert filmskaperen er i sin visjon når han på eksistensielt vis borer seg ned i kunstnersinnets irrganger, og i et ikon en hel verden har et forhold til.

Henrik Martin Dahlsbakkens «Munch» er i form eksperimentell, men også bredt anlagt for et stort og særlig kunstinteressert publikum. Framfor alt framhever han melankolien i Munchs kunst og i kunstnerens sinn, i fargebruk, sitater og helt konkret bruk av motivet «Melankoli» og livsfrisebildene. Det gir et nyansert og helhetlig portrett av kunstneren med utgangspunkt i uthevede stadier av livet hans. Alfred Ekker Strande er den helt unge Munch, Mattis Herman Nyquist spiller han som knapt 30-åring under Berlin-epoken og Ola G. Furuseth under tiden da han i midten av 40-årene er innlagt på sanatorium etter sammenbruddet.

På hvert sitt vis tolker de kunstnerens personlighet og sjeleliv, i faser som er helt avgjørende for Munchs kunstnerskap og kunst. For kunsten i fysisk forstand ikke minst avgjørende i scenene med den vel 80 år gamle Munch, fantastisk spilt av Anne Krigsvoll. Da tyskerne bokstavelig talt banker på døren på Ekely, forstår Munch at han må å ta et testamentarisk valg. Hvis ikke vil bildene trolig bli beslaglagt av okkupasjonsmakten.