Mektig oljefabel om Gud og grådighet

Det første Gud skapte var lys. Det siste mennesket vil lete etter er vann. I spennet mellom begynnelsen og det som vil være slutten finner vi tiden av i dag. Ikke engang et brøkdel av et sekund i tidsregningen på en klode som akkurat nå går fra det grønne og uskyldsrene til en overflate preget av utbytting, rovdrift og ekstremvær, og uvilkårlig før eller siden en utarming av alt bestående. Forestillingen «Olje og vatn» på Det Norske Teatret favner ikke noe mindre enn det, de store og essensielle spørsmålene. Det er fascinerende, visuelt enestående og så ambisiøst at det knaker i sammenføyningene.

Mikroplast er en trussel mot naturen og svært mange levende organismer. Granulat kalles det når for eksempel kunstgressbaner fylles av ulike former for gummi- og oljebaserte små mikropartikler som er stadig gjenstand for en pågående diskusjon om konsekvenser og miljøforurensning. Når vi kommer inn på Det Norske Teatret ligger scenen øde med unntak av et stort og gråsvart berg som det stikker et lite og enslig blodrødt tre opp av, som en tredimensjonal blodrød replika av et arteriekart fra et gammelt anatomisk leksikon. Som en siste vissen kvast i en uttørket ørken.

Alt det gråsvarte er bygd opp av granulat, florlette partikler som har egenvekt, selv om de lar seg virvle opp som i kaskader av masse eller som skyer og for den saks skyld skygger i vinden. Her fødes det, her graves og begraves og krypes det, alt mens mennesket former verden etter sine behov. Og selvsagt stormer det, både på jorden og i oljebransjen. For det er oljen det handler om, og grådigheten og kynismen den symboliserer i likhet med alt det andre mennesket har gravd etter på jakt etter rikdom.