Marstein slår til mot skjermslaver og kvinnemishandlere

Marstein sparer ikke på godsakene når han utgir sin andre plate av en viss lengde. «Frihet i lenker» er Undergrunn-medlemmet Jo Marsteins egentlige debutalbum, siden han selv kaller «Medici Marstein» (2022) for en EP. Den besto av sju låter, og hits som «Frida Kahlo», og ble etterfulgt av den minst like slående låten «Sommerhus». Nå øker han innsatsen til hele 16 låter som klokker inn på ganske beskjedne tre kvarter, men sammenlignet med tidligere soloutspill og ikke minst moderskipet Undergrunn, er «Frihet i lenker» litt roligere, mer variert og lekent i spennet mellom pop og rap. Og med tekster som viser en uredd låtskriver som virkelig er i ferd med å finne sin egen stemme.

«Frihet i lenker» er et smart og til tider gøyalt album, men også hardtslående, poengtert, distinkt og tidvis svært mørkt. Produksjonen er pepret med herlige kontraster, samlinger fra filmdialoger, telefonsamtaler, TikTok-snutter og gud vet hva. Her er hele lass med referanser og nevning, av det være seg Tommy Tee, «Fri Palestina», Ed Hardy, dataspill, TV-serien Phineas and Ferb eller Nina Simone. Og selvsagt UG. Og her er ikke minst store doser ironisk selvinnsikt fra en artist som snur og vender på sin egen generasjons bråmodenhet, 21 år gammel.

«Jeg er fortsatt barn/faen, jeg tror jeg skled på en banan», som han sier i «Vis meg din verden», eller i den dystre partylåten «Emma», hvor han rapper «Pappa kalte meg arrogant, det er sant/men folket vikke høre sannhet, de vil høre «dans»». Og når vendinger som «litteratur i morkaken» sier noe om Marsteins oppvekst, er ikke veien lang til boken «Emile – eller om oppdragelse» av 1700-tallsfilosofen Jean-Jacques Rousseau i låten «Emile». Det er mer usikkert om nevnte «Emma» like enkelt kan spores til Rousseau-fan Jane Austen? Uansett er det en litterær kvalitet i Marsteins egne tekster som høyner kvaliteten på albumet.