Malte et nytt mesterverk

Bob Dylan

«The Bootleg Series Vol. 10: 
Another Self Portrait 
(1969 - 1971)»

Columbia/Sony

Å utspille sin rolle var kanskje nettopp det Bob Dylan ville da han ga ut albumet «Self Portrait» i 1970. Lut lei av å bli omtalt som både profet og talsmann for en generasjon. Om hensikten var å skuffe sine mest fanatiske tilhengere var utgivelsen en suksess, men han solgte fortsatt mange plater. Bare fire måneder etter «Self Portrait» kom «New Morning», som var spilt inn samtidig. Men så fikk det være nok. Det gikk fire år til neste gang Bob Dylan ga ut et nytt album. En liten evighet den gangen.

Bob Dylans «bootleg»-serie med arkivopptak er kommet til utgivelse nummer 10. Vi kunne jo tro at det meste av Bob Dylans innspillinger var kartlagt nå. Arkivene synes likevel utømmelige. Under arbeidet med en teknisk oppgradering av «Self Portrait» ble det oppdaget en rekke lydbånd med andre opptak fra denne tida. Både fra innspillingen av «Self Portrait» og «New Morning». Det er hovedsakelig disse opptakene som nå er samlet på «Another Self Portrait». Ikke bli forvirret over det dårlige ryktet til originalalbumet. Det tiende albumet i Bootleg-serien er noe av det aller fineste vi har hørt fra Bob Dylan, noen gang.

Bob Dylan har fortalt om «Self Portrait» i selvbiografien sin: «Jeg lagde ei plate (ei dobbel), der jeg kastet alt jeg fant mot veggen, ga ut det som hadde festet seg, dro tilbake og sopte opp det som ikke festet seg, og ga ut det også.» Innholdet var for det meste gamle folkesanger, noen nyere slagere, og sanger av noen av kollegene hans - inkludert Paul Simons «The Boxer», som kanskje handlet om Dylan selv. Albumet var for det meste forferdelig overprodusert, med pålegg av bass og trommer gjort uten sangerens medvirkning.

«Self Portrait» ble for det meste slaktet av kritikerne. «What is this shit» begynte Rolling Stones anmeldelse signert Greil Marcus, som regnes som en av verdens fremste musikkskribenter. Nå har Marcus skrevet et essay i heftet som følger med nyutgivelsen. Han går ikke tilbake på sine gamle vurderinger, men hyller de alternative versjonene som enda en skattkiste. Dette er ei plate som kommer til bli grenseløst beundret av alle Dylans venner som liker å fordype seg i alt han har funnet på. Men den er også imøtekommende, vennligsinnet og velsignet for alle de som skulle ønske at Bob Dylan oftere var mer behagelig å høre på. Stemmen er i beste «Nashville Skyline»-form, der han sang så smektende at han nesten kunne blitt en crooner på sine gamle dager - som den gangen var i slutten av 20-årene. «Another Self Portrait» utstråler trivsel, både i studio og i stua over 40 år etterpå.

«Another Self Portrait» er for det meste Bob Dylan i studio med gitaristen David Bromberg og pianisten Al Kooper. I stedet for versjonene vi kjenner fra før, som ofte ble overdubbet med bass og trommer, og enda mer. Pakken inneholder også en god håndfull sanger Dylan aldri har gitt ut i noen sammenhenger. Versjoner av Tom Paxtons «Annie’s Going To Sing Her song» og Eric Andersens «Thirsty Boots». Enda flere flott utførte folkesanger, som «Pretty Saro» og «This Evening So Soon», som han gjør så vakkert at det nesten gjør vondt. Og «Working on A Guru», en slags jammelåt med George Harrison, kanskje ikke er en av poetens største stunder, men bare å høre Dylan og Harrison le hjertelig sammen etter opptaket er fint nok for meg. Noen av låtene er utenfor «Self Portrait»/«New Morning»-rammen. Her er for eksempel en versjon av «Minstrel Boy» med The Band, fra «Basement Tapes»-opptakene i 1967, som kanskje ble regnet som for «løs» for den offisielle utgivelsen.

Samlingen slutter med en demoversjon av «When I Paint My Masterpiece», populært kalt «Bob Dylan’s European Vacation», som kom som ny låt på «Greatest Hits Vol 2» i 1971. Med et av poetens snodigste rim, som senere involverte coca cola, men som her gikk sånn: «Sailing round the world in a dirty gondola/Sure wish I hadn’t sold my old Victrola/Ain’t nothing like that good old rock and roll’a». Victrola var en gammel platespiller, og Dylan savnet liksom den gode, gamle musikken? Det kunne tolkes som han ikke hadde mer å si. Men «When I Paint My Masterpiece» låter jo strålende, den har aldri vært bedre enn i denne versjonen, og tidene skulle fortsette å forandre seg.

«Self Portrait» nådde en tredje plass i Norge i 1970. Da bør «Another Self Portrait» gå helt til topps nå. Albumet kommer i flere formater. Først og fremst på dobbel CD og trippel vinyl med opptakene vi har omtalt så langt. En større CD-boks har i tillegg den mindre viktige remasteren av selve «Self Portrait» som startet hele prosessen, men også enda et storartet historisk opptak: Bob Dylans og The Bands konsert på Isle Of Wight-festivalen i England i 1969. Opptredenen ble regnet som et comeback for Dylan, som ikke hadde vært i Europa på tre år - og da kalte noen ham som kjent «Judas». I 1969 kan det neppe ha vært så mange innvendinger mot forestillingen, for han gjør et gnistrende sett, men en raus akustisk avdeling for visens venner. Samt den samme sommerens to hitsingler «I Threw It All Away» og «Lay Lady Lay», og «Quinn The Eskimo», med et nikk til Manfred Mann. Lite visste publikum at Dylan skulle bli «omdiskutert», og holde seg borte fra Europa i ni år til etterpå. Det har ikke alltid vært sånn at vi kan rusle nedom Vaterland og se Bob Dylan nesten hvert eneste år.

Bob Dylan spiller i Oslo Spektrum 10. oktober. Og det ligger en lapp inne i denne boksen: «The Complete Album Collection» kommer også høsten 2013. Den komplette samlingen, med alle Dylans opprinnelige 41 album og enda ett med sanger som ikke kom med på disse. Får vi aldri nok? Høres ikke sånn ut …

I salg fra mandag.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen