«Maken til bruker-uvennlig arkitektur har jeg aldri vært borti»

Hvem er Nasjonalmuseet til for? Når det kommer til arkitektur, er det i hvert fall ikke «folk flest»: Utstillingen «Hånd og maskin. Arkitektoniske tegninger» fremstår som en selvopptatt, fagintern satsing. Den fyller Lyshallen med storslåtte virkemidler, men utstillingen er likevel lite tilgjengelig. Tekstene utfyller ikke illustrasjonene tilstrekkelig.

Det publikum blir presentert for er en gjennomgang av arkitekttegningens betydning og utføring i en digital tid, nærmere bestemt fra finanskrisen i 2008. Mange arkitekter mistet jobben, og det vokste frem en skepsis til hvordan arkitekturen tjener kapitalen. I tillegg kom fremveksten av digitale verktøy og sosiale medier, noe som medførte nye muligheter for hvordan arkitektur presenteres i offentligheten. Alt dette skapte en bevegelse som blant annet la vekt på (hånd-)tegningens kvaliteter. I den andre enden ser utstillingen på virkningene pandemien hadde for omsorg i arkitekturen.

Og ja, det er enkelte interessante ting å se. Spesielt hvis du ser utstillingen i følge med en god omviser. Det trengs fordi de korte tekstene er så utilstrekkelige og lite informative at meningsinnholdet kan komme til å gå en tilfeldig publikummer hus forbi. Heldigvis er det enkelte fascinerende innslag, som en videofortelling om nettstedet «Skalgubbar»: En svensk arkitekts fotografier av venner og bekjente sørget for at foto av skandinaviske mennesker i løpet av kort tid var å se i en mengde illustrasjoner av arkitekturutkast over hele kloden. Nordiske hipsterfigurer ble så utbredt at fenomenet fikk både en fanside og innbitte motstandere.