Lystig vrøvl på ny Ibsen-scene

Henrik Ibsen skrev og oppførte «Sancthansnatten» da han var bare 24 år gammel. Nå settes dette «ungdomsstykket» opp på den nye Ibsen Museum & Scene i regi av Nationaltheatret, og et tent ensemble med mye spilleglede gjør forestillingen til en humrende, musikalsk og lett absurd historieleksjon i hvordan en teateropplevelse kunne fortone seg på 1850-tallet.

Den nye scenen i det som til nå har vært Ibsenmuseet i Henrik Ibsens gate er påkostet, men uten mulighet for et større spillerom. Konseptet med akkurat denne premiereoppsetningen krever imidlertid ikke så mye mer enn de malte teaterkulissene som kan trekkes ut og inn, et par enkle møbler og Tommy Gevings dunkle lyssetting i tråd med teateropplevelsen i gasslyktenes tidsalder. Den nederlandske regissøren Sigrid T’Hooft har spesialisert seg på historisk teater, og «Sancthansnatten» er et maniert, patosfylt lystspill med romantisk tematikk, sang og deklamasjon, og med skuespillere som nærmest ut fra ballettens grunnposisjoner kaster seg ut i en gestikulerende, symbolmettet og overtydelig spillestil som vi i dag helst forbinder med de gamle stumfilmene.

Her er det riktignok dialog, og ikke så rent lite av den heller. Det den unge Ibsen manglet av substans og egenart, tok han igjen i fortellertrang. Men premieren i januar 1853 ble en fiasko, og kritikken som særlig rammet det estetiske var knallhard. Ibsen selv skal ha bedt om at det ikke noensinne skulle framføres igjen. Og da hans «Samlede verker» ble planlagt i 1897 nektet han å innlemme «Sancthansnatten» som han skal ha kalt et «makkverk».