Løfter fram skjebnene fra Tøyenløftets bakside

Det har gått et lite tiår siden politikerne overbød hverandre når det gjaldt framtidsvyer for hva Tøyen skulle bli. Munchmuseet skulle flyttes fra bydelen, noe som i 2014 førte i til et ufravikelig kompensasjonskrav fra SV om et bredt områdeløft for bydelen, det såkalte Tøyenløftet. 200 millioner kroner skulle pumpes inn i lokale miljøtiltak og nærmiljøet. Noen år senere slo en dels knusende rapport fast at bydelens svakeste grupper ikke hadde blitt hørt i prosessen med å gjøre Tøyen til et bedre sted å leve. Barnefattigdommen og ungdomskriminaliteten økte bak festtalene, en og annen oppusset fasade, et par hippe kafeer og høylytt aktivitet rundt Øyafestivalen en gang i året.

Nå inviterer manusforfatter og regissør Ahmed Dadi til en episodisk forestilling om Tøyen av i dag, til dagliglivet hvor vi møter et knippe av folkene som enten bor der eller ønsker å utnytte turbulensen rundt Oslo Øst-bydelen til å mele sin egen kake. Haider Saleem i rollen som Ali utgjør en slags rød tråd i «Benk», en fortellerstemme som ikke akkurat ønsker oss velkommen med mindre vi vil kjøpe noe brunt. Smått aggressivt ruller han en joint og utbasunerer han at han er «kongen av Tøyen, bitch». Han representerer på mange måter det hyperlokale folkedypet, den unge fyren som ikke fikset skolen, som kanskje har en diagnose og som brødfør moren og småsøsknene gjennom småkriminalitet. Faren har forduftet for lengst.

Nordic Black Theatres «Benk» er første stykke ut i en ny satsing der målet er å invitere unge scenekunstnere til teatret. Ahmed Dadi har bakgrunn fra TV- og nettproduksjoner og er kunstnerisk leder for breakdancegruppa Floorknights. «Benk» er hans debut som scenekunstner, utviklet i samarbeid med Dramatikkens hus og med Nordic Black Theatre-leder Cliff Moustache som dramaturg. Det er en «ung» fortelling, men med allmenn tematikk som slår hardt inn i virkelighetsbeskrivelsen av en forsømt bydel. Samtidig blir Tøyen et bilde på utfordringer også i et bredere perspektiv, både lokalt i Oslo og nasjonalt. Blant annet sett gjennom Fatima (Nafissa Omar Osman), en somalisk kvinne som blir forlatt av mannen mens barnevernet truer med å omplassere barna og gårdeieren sier opp kontrakten fordi ektemannen ikke har betalt husleia. Amina representerer en gruppe kvinner i Norge, dels usynlige i fellesskapet, med innvandrerbakgrunn uten sosialt nettverk, som aldri har vært i jobb og uten tilstrekkelige norskkunnskaper til å lese eller forstå brevene fra de offentlige instansene.