Livsløgner for unge lesere

«Det var en rytme i tilværelsen», lyder første setning i Vigdis Hjorths nye roman, «Femten år», som har fått undertittelen «Den revolusjonære våren».

Hjorth er god på rytme. Hun demonstrerer det med utgangspunkt i romanens hovedperson, Paula på elleve-tolv-tretten år, og hennes liv sammen med mor, far, storesøster og lillebror, med en bestevenninne i nabohuset. Paulas liv ruller av gårde, med stadige gjentakelser, trygt og godt, som tatt ut av en av Thorbjørn Egners lesebøker fra etterkrigstida, kjernesunt og helnorsk. Skole, lekser, utelek. Familietur i skogen hver søndag. Besteforeldre på søndagsbesøk. Ski om vinteren og sykling om våren. Fine naturopplevelser. Julehøytid og påskestillhet. Sommerferiene tilbrakt vekselvis på morens eller farens hjemsted med tilhørende besteforeldre. Hjemmebakt grovbrød og syltetøy av selvsankede bær. Fårikål og lammesteik og reinsdyrsteik, avhengig av sesongen. Attåt desserten fløtekrem som Paula hver søndag pisker og setter til kjøling i kjelleren.

En klassisk norsk oppvekst, med andre ord, som kunne vært omtrent når som helst etter krigen og før mobilalderen, men med et par diskrete tidsmarkører som plasserer oss på åttitallet. Barnet Paula har det godt. «En overveldende følelse av dirrende eksistens falt over henne som et plagg som ikke kom nær, men som likevel beskyttet».