Lite eventyrlig «Askepott»

Balletten «Askepott», med musikk av Sergej Prokofjev og koreografi av Ben Stevenson, hadde sin urpremiere i Washington i 1970. Norgespremieren var i Oslo i 1996, og forestillingen har vært en gjenganger i Nasjonalballettens ballettrepertoar siden da. Denne vinteren er forestillingen på plakaten igjen, under merkelappen «Feel-good-ballett for hele familien» Men en familie som setter pris på ballett av ypperste klasse og vil bli imponert på samme vis som man blir av f.eks. balletten «La Bayadére», har lite å se frem til. For dette stusslig. Fortellingen appellerer nok mest til de aller yngste i salen, og koreografien får ikke engang de største ballettstjernene til å skinne.

En amerikansk kritiker har sagt at det beste med Ben Stevensons versjon av Askepott er at den ikke varer lenger enn to timer og tjue minutter. Han fremholder også at den inneholder svært lite ballett til å være en ballettforestilling. Og uten å skulle skrive den samme kritikken, kan jeg ikke annet enn å si meg enig. I første akt, som varer førtifem minutter, er det mest tripping og løping, inn og ut, frem og tilbake. Vi ser noen grunnposisjoner i armer og føtter, og så får vi noen korte soloer av Askepott og fire årstidsfeer. Ellers er det mest som vi ser levende tablåer, der Askepotts stesøstre (spilt av Silas Henriksen og Marco Pagetti) får velig mye plass. Men mer om dem senere. Selv om andre og tredje akt byr på mer dans, er det lite som imponerer. Koreografien både fantasiløs og lite uttrykksfull, og den får ikke frem det beste i noen av danserne. Ikke engang en stjernedanser som Yolanda Correa skinner like mye i rollen som Askepott som hun har gjort i andre roller som f.eks. Kitri i «Don Quixote» eller Manon i «Manon». Correa er nylig kommet hjem fra et lengre arbeidsopphold utenlands, og det er fint å se henne igjen på Operaen, men samtidig blir det en skuffelse.

Det finnes flere versjoner av balletten «Askepott», og i flere av dem spiller mannlige dansere rollene som Askepotts stesøstre, enkelte ganger også stemoren. Det gjøres som nevnt også her, og disse søstrene tar veldig stor plass i scenefortellingen. I første akt går dette på bekostning av at Askepott-karakteren får etablert seg for publikum, så henne blir vi aldri helt kjent med. Stesøstrene, derimot, fyller forestillingen med knall og fall, grimaser, stygge kjoler og ditto dansetrinn. Folk ler av dette i Operaen i 2023 også, men selv undrer jeg meg over om menn i kvinneklær i seg selv er så komisk. Både Silas Henriksen og Marco Pagetti yter uansett maksimalt, og er kanskje de karakterene man husker best i ettertid. Dumt. Det skulle jo ha vært Askepott man husket best, ikke sant?