Lite elevert heiskomedie

«Det såkalla Heisstykket» ble i utgangspunktet skrevet for to danske komedieskuespillere ved Teatret Svalegangen i Århus. Stykket er skrevet av den tyske dramatikeren Nis-Momme Stockmann og hadde urpremiere i fjor vår. Denne norske versjonen er oversatt av Astrid S. Dypvik. Dets egentlige tittel er «Ondskabens Ansigt/Das Gesicht des Bösen», noe som i Det Norske Teatrets oppsetning på Scene 3 bare har blitt til en undertittel; «Eller vondskapens ansikt og dei venlege ansikta til medhjelparane hans». Og kanskje er dette mer presist gjort enn man i utgangspunktet hadde tenkt på. For i denne oppsetningen av stykket må det trygt kunne sies å være langt mer heis enn ondskap.

Da stykket var rykende ferskt, var også krigen i Ukraina fremdeles ny og omveltende for en hel verden. Ett år er gått, og som med kriger flest som ikke direkte rammer oss selv, har vi kanskje vendt oss til også denne krigen. Men er det nå egentlig slik at vi som ikke er direkte berørt, kan slappe av og ha god samvittighet? Er vi ikke alle bittelitt skyldige i verdens elendighet når det kommer til stykket? I sin promotering av «Det såkalla heisstykket» spiller teatret nettopp på dette. Men opplevelsen av forestillingen setter seg et helt annet sted. Og det er ikke i samvittigheten.

De er to menn, en i svart (Kyrre Hellum) og en i blå (Carl Martin Eggesbø) dress. De jobber begge i arkivet i kjelleretasjen til et stort firma – et firma som driver med våpenproduksjon, skal vi snart få vite. Nå skal de to opp til ledelsen i 85. etasje med en stresskoffert full av hemmelige dokumenter til avlevering fordi firmaet er i krise. Så stopper heisen, og det er Kristi Himmelfartsdag, så ingen kan redde dem ut før dagen etter. Det er mer enn tydelig at dette ikke kan ende særlig bra når de to mennene for det første ikke liker hverandre, og den ene må faretruende mye på do, mens den andre er bløder med avrevet fingernegl. I tillegg blir luften stadig dårligere og hjelpen er fraværende.