«Lille Eyolf» over stokk og stein

BERGEN (Dagsavisen): Det er en liten begivenhet når tyske Michael Thalheimer for første gang gjester en norsk scene og gir seg i kast med Ibsen. Husregissøren ved først Deutsches Theater i Berlin og nå ved det prestisjetunge Berliner Ensemble er blant Europas mest ettertraktede scenekunstnere, men i Norge har han aldri jobbet før. Det nærmeste vi kommer er et par gjestespill, som med «Peer Gynt» fra svenske Dramaten under Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i 2018, et prosjekt initiert av Dramatens daværende sjef Eirik Stubø. Det understreker noe av tradisjonen Thalheimer står i, hvordan han skreller bort staffasjen i klassikere for å komme til kjernen av det som ligger bak ordene. I «Lille Eyolf» gjelder det mystikken, men også den fordekte spenningen, begjæret og smerten i de opprevne båndene mellom ektefellene Rita og Alfred Allmers (Stine Robin Eskildsen og Frode Bjorøy) etter ulykken som rammet sønnen, og i stykkets overlappende trekantforhold mellom Rita, Alfred og hans halvsøster Asta.

Da Eyolf var liten ramlet han i et ubevoktet øyeblikk ned fra bordet mens foreldrene var oppslukt i sexakten, og deres nytelse ble guttens bane. Han ble kvestet for livet, mens Rita og Alfred når vi møter dem har gått samme veien. Om ikke fysisk så emosjonelt kvestet av skyldfølelse, skam og sjalusi. Rita gir Eyolf skylden for at hun og Alfred har glidd fra hverandre, og mens erotikk er forbundet med tragedie har hun et desperat og altoppslukende ønske om at alt skal bli som før. Alfred trekker seg unna i selvbebreidelse, men har samtidig et nær incestuøst forhold til Asta (Kristi-Helene J. Engeberg), som på sin side leker med følelsene til den stødige Borgheim (Knut Erik Engemoen), en av Ibsens typiske «husvenner». I «Lille Eyolf» utforsker Ibsen naturens iboende kraft, både den menneskelige og den konkrete, og Engemoen søker å forsterke dette i forestillingen med en nyskrevet monolog, et grep som ville fungert bedre om det hadde fått ro og plass til å utvikle seg.

De første minuttene av «Lille Eyolf» på Den Nationale Scene får deg til å tro at du går en helt usedvanlig teaterforestilling i møte. Scenen er gråsvart og truende, med bakerste del av gulvet skrånende bratt mot taket. Innrammingen er mørke vegger som snevrer innover. Lyset kommer bakfra, og dramatisk bruk av scenerøyk i taket utgjør et truende og rullende skylag foran fjerne formasjoner som gjør at man lett ser for seg scenen som en trang, inneklemt og stormherjet fjordarm med fjellene ruvende rundt. Ned «skråningen» kommer Eyolf glidende med de gamle trekrykkene spent ut som vinger, nesten nifs, som en rovfugl. Det er en slående scene hvor Arthur Hakalahti etter endt «flukt» stavrer seg ut på scenen med et manisk lengtende blikk.