Kultur
Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Nationaltheatrets «Haugtussa» er et løft av de sjeldne, med en hovedrolle som ser trollene i hvitøyet.
Kjersti Tveterås i «Haugtussa», Arne Garborgs fortelling i regi av Eline Arbo på Nationaltheatret.
Erika Hebbert
Regissør Eline Arbo skapte en av de større suksessene i Nationaltheatrets nyere tid med oppsetningen av «Jane Eyre» (2022), med Kjersti Tveterås i tittelrollen. Den bød på en annerledes innfallsvinkel til en litt sliten klassiker, en feiende frisk tolkning hvor alle tilløp til respekt for det originale forelegget ble erstattet med eksplosiv, leken og musikalsk energi.
Nå har Arbo latt den samme visjonære fornektelsen av berøringsangst ligge til grunn for en tolkning av Arne Garborgs «Haugtussa». Det er ikke et tilsvarende publikumsfrieri av en forestilling, men en dypereliggende utforskning av noe grunnleggende allment. Fra Garborgs kravlende nattemørke, og med en musikalsk utvidelse av Edvard Griegs opprinnelige komposisjoner, karver Arbo ut en nytenkt versjon av diktsyklusen om ungjenta Veslemøy på karrige Jæren, som kan se ondskap og vesener ingen andre kan se, og som av den grunn blir en outsider. Uskylden går tapt når gutten hun har forelsket seg i, velger storbondens datter, Megga fra Aas, i stedet for henne.
«Aa gjev du batt meg med bast og bende/aa gjev du batt meg, so bandi brende», synges det i «Elsk», et av diktene i syklusen som utgjør Arne Garborgs «Haugtussa». Regissør Eline Arbo tar oppfordringen bokstavelig, og binder «Haugtussa» til teaterhistorien so bandi brenne og publikum bergtas inn i trolldansen, tussespelet, den glødende forelskelsen og så det beksvarte raseriet når sviket er et faktum.
2 måneder
20 kr
20,-
KJØP