Lagde øyeblikk av gåsehud på Øya

Michael Kiwanuka ble torsdagen store folkesamler på Øyafestivalens største scene. Briten har sneket seg inn i millioner av hjerter, ikke minst gjennom å ha lånt musikken sin til TV-serier som «Big Little Lies». Serien med lummer handling fra Monterey i California endret livet til soulartisten med ugandiske røtter, og vignettsangen herfra, «Cold Little Heart», er for evig knyttet til populærkulturens milepæler. Nettopp denne sangen kom mot slutten av settet på Øya, og den som ikke hadde gåsehud fra før under den stekende sola, fikk det i hvert fall da eller på den etterfølgende avslutningslåten «Love And Hate».

Det ble en triumf av en konsert, med publikum gyngende på sletta og i bakken, et smekk fullt amfi hvor det aldri ble trengsel, knuffing eller andre former for press. Til det er det for mye hygge i musikken hans, i hvert fall på overflaten. Kiwanuka listet seg inn i hodet til hver og en, som en fredens mann, men med sanger som blør av rettferdighetssans og berettiget harme. «Black Man In A White Mans World» er en stolpe i Kiwanuka-katalogen, og på Øya framføres den så den er en messe verdt, og som et eksempel på at en konsert med Kiwanuka er langt råere enn man opplever han, smektende og fintfølende, men også mektig på studioversjonene av sangene. Godt hjulpet av et rått storband, og sangere som Emily Holligan og Simone Richards, ble det en oppvisning i amerikanskinspirert soul, og sammenligningene mellom Kiwanuka og ikoner som Marvin Gaye ble igjen nærliggende.

Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her