Kunst

Kunstnerne leverer i Nasjonalmuseets åpningsutstilling

Nasjonalmuseets åpningsutstilling i lyshallen er årets viktigste utstilling. Samtidskunsten er plassert i førersetet, men museets tittel og argumentasjon er svært omdiskutert. Hvor bra er «Jeg kaller det kunst»?

Nasjonalmuseet
Vilde von Kroghs store installasjon vil ganske sikkert bli blant de mest delte kunstverkene i åpningsutstillingen. Tittelen «Urdarbrønnen / Ragnarok (Hør meg i taushet)» viser til gamle myter og sagn, fortellerkraft og feminin skaperkraft.
Publisert Sist oppdatert

Gratulerer, Norge. Lørdag 11. juni åpner Nasjonalmuseet, og det er grunn til å glede seg. Museet skal diskuteres, og åpningsutstillingen i den 2.400 kvadratmeter store lyshallen på Nasjonalmuseets tak er det alle vil dømme museet etter akkurat nå. Det er tre år siden museet presenterte konseptet, og nesten to år siden de rundt 150 samtidskunstnerne ble valgt ut til «Jeg kaller det kunst». Siden har kritikken haglet, tittelen er blitt latterliggjort, og utvelgelsesmetoden har vært omdiskutert. Nå står utstillingen der. Publikum og pressen skal gi sine vurderinger. Det store spørsmålet er om dette er den beste utstillingen Norge kan presentere seg med akkurat nå?

Det er ikke vanskelig å finne kritiske argumenter mot tittelen: «Jeg kaller det kunst» viser kunstnere som ikke finnes i Nasjonalmuseets samling fra før. I prinsippet er det en vakker tanke: Nå skal museet slippe til kunst og kunstnere som hittil ikke har vært fanget opp av institusjonen som troner øverst i kunstlivets hierarki. På kunstnerlisten finner vi flere navn som burde vært innkjøpt for lengst. Tanken er ikke like vakker hvis den snus på hodet: Her vises kunst og kunstnere som ikke er eller har vært gode nok for museet. Flere av åpningsutstillingens kunstnere vil ikke bli innkjøpt. Manglende innkjøp kan fort snus mot kunstnerne.

De uinteressante verkene er i fåtall. Som helhet er åpningsutstillingen variert og spennende. Den viser kunst som er vakker, provoserende, poetisk lavmælt og brautende påståelig. Og kanskje kjedelig, for enkelte. Den er akkurat så variert og mangfoldig som norsk kunstliv er. Den er akkurat som Høstutstillingen, bare større og veldig annerledes presentert. Siden man ikke kan henge noe på de glassdekkede marmorveggene, er alt montert på gulv eller fra tak. Presentasjonsprinsippene i hallens tre avdelinger er veldig ulike. Skiltingen er minimal og tidvis veldig vanskelig å finne frem til. Vil du vite noe mer om kunsten enn kunstnerens navn og verkstittel må du gå via en QR-kode eller kjøpe katalogen.

Hei!
Du må ha eit aktivt abonnement for å lesa vidare.

2 måneder
20 kr

20,-

KJØP

Powered by Labrador CMS