«Kunsten å være lykkelig» kiler ikke lattermusklene

Hva er det som gjør oss lykkelige? Er det å få oppfylt drømmene våre, eller ha noe å drømme om? Er det å skape en illusjon av at vi er lykkelige på sosiale medier? Er det å ha alt det vi tror andre har? Er det å gi etter for fristelser? Et annet spørsmål er hvorfor vi egentlig skal være så lykkelige hele tiden. Holder det ikke bare å ha det greit eller bra? Med utgangspunkt i pessimisten Arthur Schopenhauers femti leveregler for å leve et «tålelig liv», leker teaterkomedien «Kunsten å være lykkelig» med vår oppfatning av lykke og jaget etter den. Det er alltid gøy kunne le av seg selv. Men i denne forestillingen er det lite som kiler lattermusklene.

«Kunsten å være lykkelig» er skrevet av den danske dramatikeren og regissøren Rune David Grue med utgangspunkt i et etterlatt manuskript av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860). Schopenhauer er en av vår tids største filosofer, og hans tanker har grener til så vel psykoanalysen som buddhismen. En komedie med utgangspunkt i tanker av en 1800-tallsfilosof kan muligens virke skummelt, men bare slapp av – man trenger ikke å ha en doktorgrad i filosofi eller idéhistorie for å forstå denne forestillingen. Schopenhauers femti leveregler, som forestillingen helt konkret er spunnet rundt, får man utdelt i en liten programfolder før forestilling.

Mens noen av levereglene virker fornuftige, kan andre igjen diskuteres: «Unngå misunnelse» er ikke noe dumt råd. «Prøv å kun bekymre deg for det som du vet skal skje, som du også vet når skal skje», er ett av de mer underlige. Og sistnevnte råd harselerer da også forestillingen over. Det er uansett greit å informere om at levereglene er inspirert av filosofens eget tilbaketrukne og ensomme liv (han levde livet alene med puddelen sin), og at han tidvis hadde kjent på mye misunnelse overfor sine samtidige filosofkolleger Hegel og Fichte, som fikk stor berømmelse lenge før han selv fikk det.