Kryptisk uhygge fra trollmannen Oz

En usedvanlig stemningsfull seriemorder-thriller som gir oss en klar fornemmelse av hvordan «Silence of the Lambs» kunne ha blitt hvis den var regissert av David Lynch. «Longlegs» er en av de uhyggeligste filmene jeg har sett på kino siden Ari Asters «Hereditary», noe som er et stort kompliment og muligens en advarsel for lettskremte publikummere.

Nok en innertier fra indie-studioet Neon, som har markert seg som en kvalitetsstempel-konkurrent til A24 med filmer som «Parasite», «Titane» og «Pig» (de distribuerte dessuten «Verdens verste menneske» internasjonalt). Selskapet kom opp med en gerilja-markedskampanje for «Longlegs» som inkluderte kryptiske kodeord publisert i aviser og telefonnummer plassert på svarte billboards rundt i USA - som ledet til truende telefonbeskjeder fra filmens sataniske seriemorder. «Longlegs» har ellers alle kjennetegnene til den typen «opphøyd skrekk» som A24-studioet har spesialisert seg på: et våkent febermareritt som holder oss i konstant uvisshet og helspenn.

Historien tar noen forbløffende retninger som ikke kan avsløres her, men i grove trekk starter dette som en tradisjonstro seriemorderthriller før vi dynkes ned i noe enda mørkere. I 1993 blir FBI-spesialagenten Lee Harker (Maika Monroe) rekruttert til å etterforske en «cold case»-sak som lenge har forbløffet byråsjefen Carter (Blair Underwood). Siden sekstitallet har en seriemorder bare kjent som Longlegs slaktet gudfryktige familier i Oregon, tilsynelatende uten å selv være til stede mens drapene ble utført. Sakene har til felles at fedrene drepte kone og barn før de begikk selvmord, og at alle familier hadde en ni år gammel datter med fødselsdag på den fjortende dagen i måneden. Det eneste som antyder at disse tragediene ble iscenesatt av samme person er kryptiske kodebrev etterlatt på åstedene, alle signert Longlegs. Snodige greier.