Konsert i Oslo: En flott, annen side av Bob Dylan

Bob Dylan og bandet hans høres ut som de ramler ufrivillig inn i «Watching The River Flow» til å begynne med i Oslo Spektrum, men skramler seg gjennom resten av sangen med beundringsverdig pågangsmot. Det ser ut som Dylan selv står med elektrisk gitar bak pianoet sitt, men denne tar han i så fall fort av seg og forblir ved tangentene mesteparten av resten av kvelden.

«Most Likely You Go Your Way And I Go Mine» fortsetter like uhøytidelig, med noen start-og-stopp-sekvenser som høres ut som de fortsatt er i øvingslokalet. Dette er ikke helt betryggende, men vi har lært oss å stole på Bob Dylan. Og dette kommer til å gå bra. (Jeg er ikke like velvillig til at den dristige «Most Likely You Go Your Way And I Go Mine»-skiltingen på Ullevaal-T-banestasjon har forfalt. Her må Ruter ta tre grep!)

«Things aren’t what they were» står det øverst på konsertplakatene til Bob Dylan i år. Og noe er annerledes når han kommer til Oslo enda en gang. Tre år og tre måneder er gått siden sist. Dette er lenge til ham å være, mens selv ikke «den evigvarende turneen» fikk dispensasjon fra pandemien. Den sterkeste kulturopplevelsen i den første innestengte tida i mars 2020 var da Dylan plutselig kom med den 17-minutter lange «Murder Most Foul» og traff tidsånden så ettertrykkelig – uten å synge om det som var på gang. Tvert imot handlet den om hendelser lagt tilbake i tid, men det var som vår tids store stemme hadde kommet som en trøstende, forklarende stemme mørket.