Kongsberg Jazzfestival i 60 år: Jazz nok til alle - og Carola attpåtil

De som etterlyser flere store stjerner på jazzfestivalene kan ikke ha fulgt veldig godt med. Det blir stadig færre igjen av de gamle legendene fra Sambandsstatene, men rekrutteringen er upåklagelig. På scenen på åpningskonserten i Kongsbergs Musikkteater står Cécile McLoren Salvant. Hun har gitt ut seks album, som alle har fått henne nominert til Grammy-prisen for årets beste jazzsanger. Tre av dem vant hun. En bedre åpningskonsert hadde det knapt gått an å ønske seg.

Salvant er en jazzsanger av den gamle skolen, men med et uttrykk som får musikken til å høres ny og frisk ut hver gang. På konserten på Kongsberg får vi høre flere flotte innslag fra den såkalte amerikanske sangboka, men også nyere poplåter, og hennes makeløse kombinasjon av Kate Bush-sangene «Wuthering Heights» og «The Breathing», som her virkelig framstår som helt nye. I tillegg har hun et fremragende band, med Sullivan Fortner (piano), Yasushi Nakamura (bass) og Kyle Poole (trommer). Disse får stort spillerom, og truer med å stjele showet innimellom. Et sammenbrudd i lydanlegget midtveis håndteres uhøytidelig og sjarmerende, og understreker at jazzens instinktive spontanitet neppe kan erstattes av kunstig intelligens med det første.

En time etter dette blir vi virkelig utsatt for overfloden på Kongsberg. Konserter med Gard Nilssens Acoustic Unity og far og datter Eberson går av stabelen samtidig. Jeg har heldigvis, etter å ha vært på en og annen festival før i løpet av et langt liv, en viss erfaring i å få med meg to konserter på én gang. Dette blir likevel litt for mye av det gode. For mye av det beste, faktisk