Knausgårds tredje morgenstjernebok: Godt driv gjennom uklar tematikk

I flere døgn etter å ha lest ferdig Karl Ove Knausgårds nye roman med den illevarslende tittelen «Det tredje riket», blir jeg gående og lure på hva jeg egentlig har lest. Handlingen i boka, som er tredje bind i det forlaget har begynt å kalle en romanserie, er enkel å oppsummere. Først skjer ditt, så datt, med ulike personer. Handlingen var innimellom skikkelig spennende, med et voldsomt jag og driv. Miljø og mennesker er godt beskrevet. Knausgård bedriver solid håndverk. Setningene funker. Som i første bind, er det gøy å gå på oppdagelsesreise i teksten, finne sammenhenger og referanser og mønster og repetisjoner, mellom karakterer og hendelser og tanker og fenomener.

Men hva betyr det egentlig, alt sammen? Hva er det Knausgård ønsker å si med «Det tredje riket». Jeg er fortsatt litt usikker. Dessuten usikker på om denne usikkerheten gjør «Det tredje riket» til en bedre eller dårligere roman enn om den var enklere å kategorisere, forklare, kondensere. Om den i større grad oppførte seg som en frittstående roman, enn som tredje bind i en serie.

Faktum er imidlertid at «Det tredje riket» er tredje bind i en serie. Og at det preger boka, på godt og vondt.