Klokkene klinger fortsatt

«Tubular Bells» ble gitt ut én måned etter Pink Floyds «Dark Side Of The Moon», og er blitt nesten like legendarisk i årene som har gått siden. Floyd ble superstjerner i 1973, mens Oldfield saktere, men sikkert begynte å finne et stort publikum for seg selv. «Tubular Bells» er et sånt merkverdig album som godt kan kalles undervurdert, selv om det etter hvert solgte 16 millioner eksemplar.

Mike Oldfield sto fram som det reneste vidunderbarnet i England i 1973. Han var bare så vidt fylt 20 år da «Tubular Bells» kom ut, men hadde allerede erfaring fra plateinnspillinger med de hårete kultheltene Kevin Ayers og Edgar Broughton Band. I 1972 gikk han i studio og spilte inn sitt 52 minutter lange mesterverk nesten helt selv. Finansiert av Richard Branson fra Virgin Records – som den gangen bare var en platebutikk og et postordrefirma. De hadde imidlertid kjøpt et studio, The Manor, der Oldfield fikk fritt spillerom. «Tubular Bells» ble den første utgivelsen på det nye plateselskapet Virgin, optimistisk nok med serienummer V2001. Lite visste de at albumet til Oldfield skulle legge grunnlaget for et finanseventyr som gjorde Branson rik nok til å legge ut på sin egen romodyssé 50 år etter. Richard Bransons solgte Virgin til EMI for seks milliarder kroner i 1992, for å refinansiere flyselskapet Virgin Atlantic. Han er i dag en av Storbritannias rikeste menn.

Den offisielle utgivelsesdatoen, 25. mai, eksisterer bare i teorien. Virgin var et nytt plateselskap, den første utgivelsen var «rar», og fant nok bare veien til noen få platebutikker de første ukene. I Norge kom den for eksempel ikke ut i det hele tatt. Suksessen kom ikke umiddelbart for ei 52 minutter lang instrumentalplate. Den eneste lanseringen Virgin hadde råd til, var to helsides annonser i musikkavisene, med anmeldelsene av plata gjengitt i sin helhet. Den høyt elskede DJ-en John Peel spilte den i sin helhet i radioprogrammet sitt på BBC. Han skrev i en omtale at «musikken kombinerer logikk med overraskelser, solskinn med regn».