Klok fortelling med store svakheter

Alan Lucien Øyen er en scenekunstner som ikke er redd for store prosjekter og store formater. Hans monumentale danse- og teaterforestilling «The Hamlet Complex» hadde premiere på Operaens hovedscene høsten 2018 og fikk svært positiv respons fra både kritikere og publikum. Forestillingen ble satt opp igjen like etter pandemien, i en noe bearbeidet versjon, og igjen høstet Øyen lovord for prosjektet. Med «Nothing Personal» har koreograf og regissør Øyen gitt seg i kast med et nytt stort prosjekt. Denne gangen har resultatet blitt en klok, men samtidig estetisk svak scenefortelling.

«Nothing Personal» er en forestilling som ønsker å si noe om vår samtid, om hvordan tilblivelsen av våre liv og identiteter hele tiden preges av det livet Internett tilbyr oss å leve. Og at ingenting derfor er helt personlig lenger. Eller helt privat. I forestillingen treffer vi ulike hovedkarakterer: Det er den alkoholiserte Philomela (Yvonne Øyen), som har drept sin egen sønn. Hun får treffe ham igjen via SoulSync, en digital innretning som gjør at man kan snakke med de døde. Vi treffer den gamle professoren (Anton Skrzypiel) som får et Kindlebrett i stedet for bøker når han skal på gamlehjem. Vi treffer en virkelig Emma (Emma Lloyd) og en virtuell Emma (Emma Portner) som snakker sammen, og så er Kate Pendry til stede i rollen som en slags allvitende forteller, Koryphaios (gresk korleder), som binder alle disse historiene sammen. Og så er det en dragqueen. Og et gresk kor som setter det hele inn i en større mytologisk sammenheng. Som sagt: Dette er et stort prosjekt. Og en lang forestilling.

Øyen er nemlig en mann som kan like å lage lange forestillinger. Det er mye i den komplekse narrative strukturen her som gir assosiasjoner til Øyens teaterforestilling fra 2013 «Coelacanth». Også denne gangen finner vi flere handlingstråder og lange dialoger med filmatisk preg. Men i «Nothing Personal» er også dansere fra Nasjonalballetten med og viser hvilken kreativ og dyktig koreograf Alan Øyen er.