På scenen

Kjønnskamp i kjernefamilien

«Hen», Taylor Macs svarte komedie om kjønnsoverskridelser og transkjønnethet, ender med å gi sympatien til den hvite, heteronormative mannen. Det er mildt sagt forvirrende og bare passe morsomt.

Marika Enstad spiller den dominerende moren som ikke vil være husmor lenger i forestillingen «Hen»
Marika Enstad spiller den dominerende moren som ikke vil være husmor lenger i forestillingen «Hen»
Publisert Sist oppdatert

Når den unge soldaten Isaac (Sigurd Myhre) kommer hjem fra krigen, er ingenting slik det var før han dro hjemmefra. Moren Paige (Marika Enstad) har tatt et heidundrende oppgjør med husmor-rollen. Hun rydder ikke, vasker ikke, og som hun sier: «Vi driver ikke med orden her» og «Vi driver ikke med skap her». Hun har dessuten begynt å gi østrogen til den tidligere mishandlende og nå slagrammede ektemannen Arnie (Lasse Lindtner), og hun heier høyt og opera-skingrende på at nye paradigmer skal komme. Som kronen på verket viser det seg at Isaacs lillesøster går på testosteron og nå er transkjønnede Max, stykkets «hen» (Jaden Healey) – et prosjekt mor Paige nærmest ser på som sitt eget. Det er ikke til å unngå at Isaac, som representerer den tradisjonelle, hvite, heteronormative mannen får en og annen utfordring.

Taylor Macs «Hen» hadde urpremiere i 2014, men har på ingen måte mistet sin aktualitet. 2022 er her i landet offisielt Skeivt kulturår, og skytingen i Oslo sentrum under sommerens Pride-feiring har gitt oss en påminnelse om at skeives rettigheter og frihet verken har kommet eller kommer gratis. Taylor Mac har i hele sin karriere som dramatiker, teatermaker, dragartist mm. jobbet for å gi skeive en stemme både på scenen og i samfunnet, og han fikk i 2020 Den Internasjonale Ibsenprisen (også kalt teaterfeltets nobelpris) for sitt arbeid.

I møte med «Hen», satt i scene av Catrine Telle på Torshovteatrets intime, sirkelformede scene, er det imidlertid ikke helt tydelig hvor engasjementet og sympatien er plassert, selv om de skeive perspektivene er hjertelig til stede og mor Paige med tydelig røst deklamerer at «vi er alle hen!». Stykket tar derimot et svært tydelig oppgjør med det konforme familielivet, noe som muligens svinger og røsker litt mer i USAs teatersaler enn våre – der borte er jo kjernefamilien nærmest religion. Og mors- og kvinnerollen oppleves nok som den mest sentrale i dette galleriet av karakterer som hver på sin måte er representanter for ulike kjønnsforestillinger og -realiseringer i samfunnet.

Hei!
Du må ha eit aktivt abonnement for å lesa vidare.

2 måneder
20 kr

20,-

KJØP

Powered by Labrador CMS