Kjærlighetens tragedie

Leo Tolstojs «Anna Karenina» fra 1878 – er det en klassiker vi forbinder med de himmelstormende og virkelig opprivende følelsene, må det være denne. Enkelte har sikkert lest boken, men flere har nok fått med seg Joe Wrights film fra 2012 basert på dette litterære verket, med blant andre Keira Knightley og Jude Law i ledende roller. Filmen var et klassisk kostymedrama med teatrale elementer, og den spilte i stor grad på følelser og storslåtte scenebilder. Og på mange måter fanget den en slags essens av vår tids oppfatning av Leo Tolstojs roman. For dette er en fortelling som, på lik linje med andre klassiske verk, har festet seg i vårt kollektive minne.

Når «Anna Karenina» nå settes opp på Centralteatret i Maren Bjørseths regi, har jeg bare én forventning: Å se og oppleve fortellingen på en ny måte. Og det ønsket blir faktisk oppfylt, selv om det ikke går helt uten feilskjær.

«Anna Karenina» handler om den russiske overklassekvinnen Anna (Ine Marie Wilmann) som ung og uerfaren gifter seg med Karenin (Eldar Skar) og får en sønn, Serjosja. Tilfeldighetene vil det til at hun treffer den unge, flotte grev Vronsky (Ferdinand Falsen Hiis), som hun faller hodestups for, og fra den dagen de innleder et forhold, er hennes skjebne beseglet: Dette går mot undergangen for henne som mor og som menneske. Parallelt med Annas historie følger vi også den jordnære bonden Levin (Eivin N. Salthe) og hans vei fra ulykkelig til lykkelig forelsket i Kitty (Maria Agwumaro). Vi følger dessuten Annas bror Stiva (Kim Helge Strømmen) som er gift med Kittys søster Dolly (Henriette Faye-Schjøll). Disse tre parene speiler kjærlighetens uransakelige veier på ulike måter, og parenes utvikling er også ulik.