Kjærlighet i stormens øye

Den norske filmen «Elskling» er et sjeldent godt blikk på de destruktive mekanismene som svært mange opplever i løpet av et langt liv. De som handler om forventninger, oppfatninger og redsler rundt hvordan man kan gi og ta imot, i det være seg et kjærlighetsforhold eller i relasjoner mellom barn og foreldre.

Spillefilmdebutanten Lilja Ingolfsdottir har laget en stilsikker, solid og utforskende film om hvordan desperasjon og behov for bekreftelse river i stykker et forhold. Det hele båret fram av en av årets aller beste skuespillerprestasjoner. Lilja Ingolfsdottir er som manusforfatter og regissør debutant i dette formatet, men hun er på ingen måte noen nykommer. Som en av mange med en fyldig produksjon av kortfilmer og TV-innslag/programmer bak seg, har hun erfart at nåløyet for å få støtte til å lage langfilm er smalt i Norge. En egen tilskuddsordning under Norsk filminstitutt for å gi åpenbare talenter muligheten til å lage sin første langfilm, uttalt «originale og modige prosjekter av høy kunstnerisk kvalitet», gjorde at det løsnet.

At vi opp gjennom historien har mistet mange potensielt gode norske filmer i møte med byråkratiet, er det neppe noen tvil om. Desto mer gledelig at en film som «Elskling» kunne la seg realisere. Det er et både modig og originalt relasjonsdrama, med en handling som hviler sikkert i situasjoner mange filmskapere enten fristes til å overdrive eller ikler et forsvarsverk av humor.