Kirsty MacColl: Et popeventyr med tragisk slutt

De fleste kjenner nok Kirsty MacColl som duettpartner for Shane MacGowan i «Fairytale of New York» med The Pogues. Ikke så mye si på det. Dette er en sang som har gått inn i de faste juleforberedelsene. En av de kjæreste «nye» julesangene, nettopp fordi den er så ulik de fleste andre. Denne saken om Kirsty MacColl var i ferd med å bli publisert og gå i trykken da den triste nyheten om Shane MacGowans død kom 30. november. Også hun forsvant for oss så altfor tidlig, og var så mye mer enn bare denne ene sangen.

Jeg vil derfor benytte anledningen til å minne om at både The Pogues og Kirsty MacColl var blant 80-tallets fineste popartister. Av alt jeg skriver om på disse sidene tror jeg ikke det er noe jeg blir så glad og oppglødd av som å høre de beste sangene til Kirsty MacColl og The Pogues, hver for seg.

Altfor få er klar over at Kirsty MacColl i de 20 årene før hun døde lagde noen av de flotteste sangene i britisk pophistorie. der smarte, skarpe tekster fikk følge av ualminnelig oppløftende melodier. Hun var rett og slett en av de beste, både som sanger, komponist og ikke minst tekstforfatter. Helt alene ble hun attpåtil et av verdens beste bakgrunnskor. Det triste er at alt dette bare hører fortida til. Vi var midt inne i den 14. sesongen med «Fairytale Of New York» da den tragiske nyheten kom om Kirsty MacColls bortgang, 18. desember 2000. Påkjørt og drept av en mangemillionær i speedbåt under en ferie i Mexico. Da hadde hun nylig gitt ut albumet «Tropical Brainstorm», sterkt inspirert av flere turer til Havanna med Billy Bragg, i en solidaritetskampanje for Cuba.