Keramikkurs fra varme helvete

Du vet aldri helt hva du kan vente deg når teaterensemblet Susie Wang gyver løs på den mellommenneskelige ondskapen med longdrinks breddfulle av eder, galle og beksvart humor. Nå har de inntatt Nationaltheatret med «The Look», som er nok et dypdykk ned i en filmatisk pastisj med referanser til skrekkfilm og psykologisk horror, hvor alt symboliserer det være seg individuell dårskap eller dunkle drifter. Igjen har de lagt handlingen til et langt varmere sted enn på våre nordlige breddegrader, men den fredelige scenen som møter deg er bedragersk. Et paradis skal bli et lite helvete, blodet skal flyte, og aldri har vel Susie Wang vært mer infame enn i «The Look», som var de greske guder som har sett seg lei på menneskenes overfladiske destruktivitet og avsier dommen gjennom total ydmykelse og utslettelse. Men fra det ødelagte kommer gjerne nytt liv, og man kan ikke bli annet enn mektig imponert over hvilken vill fantasi som ligger bak «The Look»s variant av Fugl Føniks-myten.

Fargene på scenedekorasjonen er i knall pastell, fargerike og svette på en og samme tid. Tenk deg en gresk øy, hvor du er plassert inne i et stort rom med varme fliser på det store gulvet, med keramikkvaser og urner utstilt på veggen og de luftige dørene åpner seg ut mot en patio hvor den azurblå himmelen over havet lyser opp det hele. Scenograf Bo Krister Wallström og lysansvarlig Phillip Isaksen skaper et illusorisk blår av ro og fredsommelighet. Rommet er spartansk innredet med en keramikkovn, noen spinkle arbeidsstasjoner og en utslagsvask. Men siden dette er Susie Wang, vet du at selv den mest unnselige gjenstand kan bli bokstavelig talt uhyrlig, og at de idylliske fasadene kan skjule skrekkinnjagende krefter hvor menneskelige drifter tar uante former. Halve moroa med Susie Wang er å prøve å finne ut av hemmelighetene før de åpenbarer seg.

For moro er det, på grenseoverskridende vis. For å si det sånn, anbefalingen om 16 års aldersgrense på «The Look» er ikke tatt ut av løse lufta. Regissør Trine Falch benytter seg av kjente virkemidler, men der hvor hun ofte, som i forgjengeren «Licht Und Liebe», sakte bygger opp handlingen, kan man trygt si at her får man et anslag like brått og actionpreget som i en Quentin Tarantino-film. Å røpe for mye av handlingen vil ødelegge opplevelsen som eskalerer gjennom brå skift og overraskende hendelser på det fysiske planet, men også gjennom måten samspillet mellom de ulike figurene maner fram stemningsskifter og psykologiske kast ved bruk av ord og blikk. Et lengre midtparti hvor det menneskelige dreies i nye former på mer eller mindre abstrakt vis, er en eskalerende oppvisning i underspilt, parodisk dramatikk.