«Kampen om Narvik»: Nær, eksplosiv og nødvendig

Ingen norsk film har fått flere premiereutsettelser på kino enn «Kampen om Narvik», først på grunn av pandemien og så krigen i Ukraina. Men nå er krigsfilmen om de rundt to måneder lange kamphandlingene i Narvik og byens omegn endelig klar for det store lerretet. Den er spektakulær nok, og den plasserer enkeltindividets brutale skjebne inn i det overordnede politiske spillet som krig er. Resultatet er bakkestyrker i nærkamp i den bitende vårkulda i fjellene, soldater med enkle Krag-Jørgensen-rifler blir granatføde mens Luftwaffe bomber død og ødeleggelse over skipene på fjorden samt nordlandsbyens bebyggelse og sivile innbyggere. Men mest imponerer regissør og medforfatter Erik Skjoldbjærg i måten han viser de menneskelige omkostningene og de umulige valgene man kan bli stilt overfor i en krigssituasjon.

Narvik har en helt egen plass i historien om den tyske okkupasjonen av Norge, og filmen har da også fått undertittelen «Hitlers første nederlag». Likevel er det en kjensgjerning at dette dramaet er underkommunisert i den store fortellingen. Byen var strategisk for både Tyskland og de allierte. Den var det nordligste målet for landsetting av tyske styrker da «Operasjon Weserübung» ble igangsatt 9. april. Da sto allerede norske bataljoner i og rundt Narvik som nøytralitetsvakt over den verdifulle jernmalmen fra Sverige som ble skipet ut i verden via Ofotbanen. Malmen var viktig for Tysklands krigsmaskineri, mens et Narvik under britisk kontroll kunne stikke kjepper i hjulene for det samme.

Den unge korporalen Gunnar Tofte (Carl Martin Eggesbø) er fra Narvik, og sitter på uvurderlig lokalkunnskap i tillegg til at han er en handlekraftig soldat som evner å tenke selv. Han er gift med Ingrid Tofte (Kristine Hartgen), de har sønnen Ole på seks år og bor sammen med Gunnars far Aslak (Stig Henrik Hoff). Handlingen i filmen etableres rundt familien, båndene dem imellom og posisjonen de har i lokalmiljøet. Ingrid jobber i restauranten på hotell Royal, og er også tolk for den tyske utsendingen konsul Wussow forut for invasjonen i møtet med hans engelske kollega Gibbs. Kvelden 8. april 1940 er den norske nøytralitetsvakten ennå uvitende om at nøytraliteten er brutt. Gunnar får permisjon som han tilbringer sammen med familien. På fint vis skaper Skjoldbjærg en sterk liten familieenhet som skal bære filmens mange partier hvor de er atskilt, og hvor alt settes på prøve.