Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar»

Aksel Hennie som Jesus? Det utløser selvsagt ingen krise, men derimot en annerledes tolkning av Jesus-figuren enn hva man kunne forventet. Her er verken langt hår, flagrende kjortler eller mirakler, snarere en litt action-aktig, kul fyr med bomberjakke og hvit singlet, som i større grad er en av gjengen enn en opphøyd ledestjerne med glorie. Det rimer med en «Jesus Christ Superstar» som forsøksvis er tilpasset vår tid.

Å sette opp «Jesus Christ Superstar» har ofte vært forbundet med sensurtrusler og debatt. Bråk har det også vært rundt denne høstens satsing på Tim Rice og Andrew Lloyd Webbers mest rocka produksjon på Oslos største musikalscene. Riktignok ikke om innholdet eller tolkningen, i hvert fall ikke før premieren.

Det har handlet om hvem som har fått de fremste posisjonene på scenen. «Jesus Christ Superstar» er ikke bare en musikal, det er en rockeopera etter noter og unoter, som man kan bøye og tøye i flere retninger. Det har produksjonsselskapet Scenekvelders kunstneriske leder Atle Hanstensen i høy grad benyttet seg av. Som å velge skuespillere og kjente artister framfor faglærte musikalartister i de fremste rollene.