Josephine Baker åpnet Bethania-scenen

Det var byens egen konsertarrangør og altmuligmann innenfor det usedvanlig utvidede kulturliv, Gunnar Eide, som hadde rykket inn avisannonser hvor det ble forkynt i halvfet grotesk: «Årets Kunstnerbegivenhet! Josephine Baker med orkester i Bethania!» To ganger skulle hun opptre mandagskvelden den 25. august i 1958. Både kl. 19.00 og kl. 21.00 skulle hun vise det lokale publikum alt det hun hadde å fare med. Riktignok ikke i sitt velkjente «banankostyme», men i det Eide karakteriserte som «kostbare kostymer fra Dior».

Det var ikke underlig at folk flest gjorde store øyne. Tenk at Josephine Baker skulle opptre i Bethania og Stavanger. Hun som var verdensberømt som den «amerikanske negerkvinnen som hadde danset seg gjennom både 20- og 30-årene bare iført bananer i Paris». Oh la la, sukket franskmennene som hadde hyllet henne natt etter natt på «La Folie de Jour» og «la Revue Negre» og som folk flest hadde studert seg nyfikent gule i filmer med megetsigende titler som «Zou-Zou» og «Princess Tam-Tam».

Riktignok var Josephine Baker, (eller Freda McDonald som hun ble kalt da hun ble født i St. Louis), etter hvert blitt 52 år gammel, og det var gått et par-tre tiår siden hun hadde feid alle rivalinnene av scenegulvet på kabaretene i Paris, men likevel, som det ble sagt. Det var ikke rart at atskillige Stavanger-folk undret seg storligen: Banankvinnen framført i fri dressur i bedehuset Bethania, hvordan kunne nå dette henge sammen?

Et lite tiår etter konserten, fortalte Gunnar Eide meg hvordan han hadde klart å få plassert Josephine Baker i det gamle bedehuset Bethania. Leif Juster slapp for sin og sitt ensemble sin del, slett ikke til i den gamle oftedalske forsamlingssalen måneden før Josephines ankomst. Han måtte nøye seg med et telt for sin sommerrevy «Verden rundt på 1-2-3».

Gunnar Eide fortalte meg under en mimrestund: «Jeg fikk tilbud fra impresariene Dietrichson og Lefko om å få Josephine Baker til Rogaland. De aktuelle stedene var Stavanger og Haugesund. Hun skulle ellers opptre på Momarkedet, og dessuten gi konserter i Bergen og Oslo før hun danset seg til Finland. Det var en glimrende idé, men det var et problem. Stavanger hadde den gang ikke noe lokale som var så stort at det kunne bli til regningssvarende opptredener. Hvordan skulle jeg løse den floken?

Plutselig slo tanken ned i meg: Bethania måtte være det rette stedet. Det var den gang byens største lokale. Jeg tok straks kontakt med forstanderen i Bethania Waisenhuset, men jeg tror nok at han mente jeg var temmelig spinngalen. Han hadde tydeligvis ikke hørt maken til tøv. Josephine Baker i Bethania? Det måtte jeg skjønne var helt uhørt!

Jeg hadde bare et svar til ham. Bethania jobbet jo hardt og engasjert for de barn som ikke hadde det så godt. Josephine Baker hadde på dette tidspunkt adoptert ni barn fra ulike nasjonaliteter som hun tok seg av på beste vis på sin gård i Sør-Frankrike. Hun kalte barneflokken for sin «regnbue-stamme». Hennes prosjekt skulle bevise for all verden at barn av forskjellig etnisk opphav og religiøs tro, kunne leve sammen i familiær søskenkjærlighet Men den felles interessen for barns ve og vel, måtte Josephine Baker være den ideelle artist i Bethania, var mitt siste argument overfor forstanderen … Det gjorde tydeligvis utslaget. I hvert fall fikk jeg et klart ja», mintes Gunnar Eide den gang.

Formodentlig i et slags ettertankens lys, la også til med sin sceniske alvorsstemme: «Forstanderen behøvde forresten slett ikke bekymre seg for anstendigheten til Josephine Baker. Min lille datter, Siri-Lill, som skulle gi henne blomster etter den første konserten, fikk for eksempel ikke slippe inn i garderoben til Josephine Baker før forestillingen. Barn skulle ikke se voksne mennesker delvis nakne. I en garderobe hadde derfor ikke barn noe som helst å gjøre, selv om det var Siri-Lills mor, min kone Lillemor, som for anledningen var Josphines Bakers påklederske».

Da billettsalget startet, var det lang kø utenfor C. Hals musikkforretning i Kirkegaten. Billettene kostet ti kroner, og det var ikke mulig å bestille telefonisk. Ville du oppleve Josephine Baker, måtte du møte opp ved disken for å få en billett. Billettkøen førte også til at det ble salg av billetter hos Sportsmagasinet i Stavanger og Ingv. Dahle i Sandnes

To dager før konserten, ble det et tillegg til den daglige annonsetekst: «NRK gjør opptak fra forestillingen». Det var altså ikke måte på. Bakgrunnen var at lørdag etter konsertkvelden, skulle det sendes på «Riksnettet» et radioprogram fra Stavanger med tittelen «Sommerkveld i Stavanger». Ivar Holm hadde derfor tilsagt sitt nærvær for å intervjue Josephine og gjøre et opptak fra et av hennes sangnummer i Bethania.

Josephine Baker kom til Stavanger rett fra konsert på Momarkedet hvor hun hadde samlet 20.000 begeistrede tilhøre til sine sprelske sang- og dansenummer. Spesielt hadde henne samba og cha-cha vakte oppsikt. Det ga en doft av en ganske annen verden over tilskuerplassen.

Formodentlig fordi hun brukte samme trikset som hun gjorde i Bethania. Brått løp hun ned fra scenen og ut blant publikum og dynket folk med fransk parfyme. Det var selvsagt noe ganske annet enn den svette stemningen som oppsto under show i Bjergstedparken …

Arrangørene hadde lagt opp til at Josephine Baker skulle få en liten hvil før konserten. Det ville hun ikke. Hun reiste rett til Bethania for å øve med sitt orkester. Etter hvert ble det ganske hørbart at de fire musikere aldri hadde akkompagnert henne tidligere.

Signaturen Frikk – Willy R. Kastborg – i morgenavisen Stavangeren overvar prøvene før konsertstarten, og skildret hvordan han opplevde henne fra sin observasjonspost i kjøkkenet til Bethania. Hun var iført et grått skjørt, og en grønn genser med grønt silkesjal. Hun var slett ikke fornøyd med musikerne, mildt sagt.

Og som det het i reportasjen med replikker fra folk som var inne i salen under oppvarmingen:

– «Hu e sinte».

– «De e rett før hu bide».

Plutselig gikk alle døren til Bethania-salen opp – og folk strømmet i hundretalls inn i salen mens divaen selv utbrøt høylytt med svært så snurtne stemmebånd: «Oh this is bad». Og så trakk hun seg hastig tilbake til garderoben etter å ha holdt hånden foran kameralinsen til en fotograf. En diva skal ikke fotograferes i grått og grønt.

Signaturen Ls – Lasse T. Øye – i Rogalands Avis slo for sin del lakonisk fast at han fikk ikke noe intervju med Josephine Baker, men fant en egentrøst i en kjapp observasjon fra det dårlige været som hun ble møtt med i Stavanger: «Naturen gråt så bitterlig at alt som kunne ha vært lett og uanstrengt, ble tungt og vrient».

Sydlandsk stemning

Det ble rene vekkelsesstemningen i Bethania blant publikum under Josephine Bakers opptreden i Bethania. Det dårlige uteværet kunne ikke hindre sydlandsk stemning innendørs. Salen kokte, som det het, og hennes finalenummer ble møtt med trampeklapp og bravorop. Avisanmelderne var samstemte om at Josephine Baker fortsatt var en stor artist.

Datidens strenge kulturanmelder, redaktør Harald Riis i Rogalands Avis, undret seg over atskillige spalte-desimeter hvor hennes storhet lå, men besvarte for sikkerhets skyld – og av gammel vane -spørsmålet selv. Han mente storheten lå i den livsgnisten som hun demonstrerte, og som spratt over scenerampen til folket. Hun var som et maleri, strengt komponert og regissert – men som la han til: «Hun skulle naturligvis ha hatt en annen og fargerik ramme rundt sin opptreden enn Bethania-salen».

Sigurd Tveterås i Stavangeren var betatt av hvor godt hun holdt seg, og hvor sprek hun var som klarte å gjennomføre et så forrykende show to ganger i løpet av noen korte kveldstimer.

Berge Borrevik i Stavanger Aftenblad dryppet noen dråper med malurt i det ellers så smekkfulle begeistringsbegeret. Han påpekte at hun slett ikke var noen bluessangerinne, og at hun heller ikke var noen taler. Hennes avsluttende preken var nok mer velment enn akkurat vel ment.

Dessuten stilte han et betimelig spørsmål: «Hvorfor har arrangøren sendt med et slikt orkester? Det er mulig de er flinke, men det er ikke lett å oppdage. Er det kanskje et utslag av at i provinsen er alt godt nok», spurte bebo. Til gjengjeld var alle enige om at scenen var så godt pyntet som den bare kunne. Det var blitt plassert et stort teppe foran bakveggen …

Dagen derpå dro Josephine Baker med Haugesund til Haugesund for å gjennomføre en ny forestilling. Da betrodde hun de nitid noterende reportere at hun nettopp hadde adoptert sitt tiende barn, den tre måneder gamle Emanuelo som hun hadde støtt på i Peru, og at hun ikke hadde tenkt å gi seg med han. For henne var barne- og nestekjærligheten det aller viktigste, sa divaen mens hun sydde på et nytt kostyme, og tygget kjærlig på – en banan ….