John Mayers mange sider

John Mayer har fylt Oslo Spektrum i en årrekke. Nå kommer han til den store Byhallen for fjerde gang – denne gangen med en solokonsert, der han bare har seg selv å stole på. Forrige gang, i 2019, hadde han en rytmeseksjon med noen av de mest durkdrevne bakmennene i ryggen, som Pino Palladino på bass og Steve Jordan på trommer. Det er sjelden vi har opplevd en så positiv og glad klubbstemning i Oslo Spektrum, rapporterte jeg etterpå.

I tillegg til disse store innekveldene satte John Mayer publikumsrekord foran 9.000 mennesker på Norwegian Wood-festivalen i 2014. Det er noe med omtalen min fra Frognerbadet den gangen som illustrer hans særegne posisjon. Jeg skrev at jeg ikke kunne huske å ha sett så mange mennesker der, så lange køer i Norwegian Wood-festivalens 20 år lange historie. Og likevel klarte jeg å konkludere med at festivalen manglet de mest legendariske attraksjonene dette året. Jeg mente kanskje bare at Mayer var så uforskammet ung i forhold til alle andre vi omtaler som legender.

John Mayer tilhører den eksklusive kretsen av undervurderte superstjerner. Disse som tilfredsstiller millioner, men likevel ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Kanskje fordi han har et uvanlig bredt publikum. Både ungt, voksent, og med uvanlig mange damer for en mann som dyrker musikk som ellers blir avfeid som gubbevennlig. Man blir ikke legendarisk av å appellere til alle disse på én gang. Men han lager stillferdige, godmodige sanger som ikke skriker etter oppmerksomhet, men som er veldig fine bare vi hører ordentlig etter. Føler du deg for hip for John Mayer er du virkelig for hip.