«Jente, 1983»: Et intens stille skrik

Det er snart tre år siden Linn Ullmann ga ut «Jente, 1983», en roman som framstår som sterkt selvbiografisk, om en 16 år gammel jente som bor sammen med moren sin i New York. De er ingen vanlig familie. Hennes berømte far bor i Sverige. Hun er selvbevisst og opprørsk, i store skjorter og tøffe jakker. Når hun møter en fetert fransk fotograf som er mye eldre enn henne, som insisterer på at hun må komme til Paris og la seg fotografere av han, drar hun. Mot morens vilje, men med morens hjelp.

Fotografen som jenta kaller A, er 44 år. Scenehistorien begynner med beskrivelsen av fotografiet han tok av henne i Paris, som ikke lenger lar seg oppdrive. Det sentrale er hennes forhold til fotografen. Hans blikk på henne, et mannlig blikk som hun møter ved å dele seg opp, «bli seg selv og en annen på en gang», som Ullmann skriver. En natt etter å ha forlatt A på en fest og gått på diskotek sammen med andre modeller, går hun seg vill og finner ikke hotellet hun bor på. Hun drar hjem til A. Det som så hender, også ved at A senere oppsøker henne, blir gjenstand for en utforskning av kroppens reaksjoner – også de mentale – i tiden og årene etterpå.

Den unge jenta som er i en fase mellom barn og voksen, søker kanskje både den voksne mannens og sitt eget begjær. For den voksne kvinnen og forfatteren skal høsten 1983 stå som en bøyg gjennom livet.