Jeanne d’Arc er et lite, men hele tiden sterkt skinnende lys

Regissør Eline Arbo kunne i mai glede hovedstadens teaterpublikum med sin overskuddsfylte sceneversjon av den feministiske litteraturklassikeren «Jane Eyre». Tidligere i vår satte hun opp Schillers «Maria Stuart» ved Rogaland Teater, og nå er det en ny sterk kvinne som skal portretteres på teaterscenen; Jeanne d’Arc. Men dette er en forestilling som er overraskende tam til Eline Arbos verk å være.

De fleste av oss kjenner allerede historien om Jeanne d’Arc. Ungjenta som bidro på fransk side i den såkalte hundreårskrigen mellom England og Frankrike på 1300- og 1400-tallet, etter å ha hatt en religiøs åpenbaring som trettenåring. Kledd i herreklær bidro hun til å vende franskmennenes hell i kampen mot englenderne, men ble allikevel satt i engelsk fangenskap, og ble som kjent brent på bålet for kjetteri og trolldom. Slik var jo gjerne radikale kvinners skjebne på den tiden. Men i motsetning til mange andre brente kvinner, har Jeanne d’Arc blitt frank nasjonalhelt og helgen. Hun er en mytisk skikkelse som på mange måter har formet deler av den europeiske kulturforståelsen og bidratt til å dekke vårt aldri mettede behov for helteskikkelser.

På Riksteatrets scene er det ingen tvil om at vi befinner oss i den mørkeste middelalderen. Det er gjennomgående mørkt på scenen, de fem mennene som omgir Monica Dybwads Jeanne d’Arc er høye, mørkkledde og iblant nesten uten ansiktstrekk. Det er bare Jeanne selv, som er et lite, men hele tiden sterkt skinnende lys i denne scenefortellingen. Hun er kledd i hvitt både når forestillingen starter og når den slutter, som et klassisk symbol på helgenens renhet, men også som et brudd med alt det dystre omgivelsene hennes står for. Mens samfunnet rundt henne er preget av en slags nummenhet og gryende oppgitthet over krigen, er hun den rene viljen og en kvinne sendt av Gud.