Jazz med fandenivoldsk humør

Bassist Bjørn Marius Hegge har forført oss tidligere med fengende og overskuddspreget souljazz, men dunst av jazzstorheter som Cannonball Adderley og Ornette Colemann, i moderne tapning. Bandet Hegge – et kjerneprosjekt fra en bassist med flere bandjern i ilden – hentet hjem en velfortjent spellemannspris for debuten «Vi är ledsna men du får inte lengre vara barn» i 2017, og fulgte opp med ytterlige to album, som begge ble godt mottatt her i avisa. Nå er bandets fjerde album her, med den lett nostalgiske tittelen «Ja det var bättre förr». Tja. Hegge har uansett holdt stilen siden debuten og er i storslag på sitt fjerde album, som varsles som deres siste.

Hegge byr på noe av det samme fengende og lekne drivet som preget de forrige albumene, men det er en større bredde på dette fjerde albumet, som for øvrig bare gis ut i fysisk format. Kvintetten fra de forrige utgivelsene utgjør fortsatt en slags kjerne i Hegge, bassisten har stadig med seg Håkon Mjåset Johansen (trommer) og Vigleik Storaas (piano), samt Martin Myhre Olsen (saksofon) og Jonas Kullhammar (saksofon og fløyte). Men denne gangen er laget styrket med Eirik Hegdal (saksofon og klarinett), Sissel Vera Pettersen (saksofon og vokal), Hans Hulbækmo (trommer og perkusjon) og Vegard Lien Bjerkan (hammondorgel og synth).

Hegges fjerde album, spilt inn live på Dokkhuset i Trondheim, har den samme livsbejaende lekenheten over seg som på de forrige utgivelsene, men det utvida laget gir en ekstra kraft til musikken, som er signert bandleder Bjørn Marius Hegge. Det har alltid vært noe fandenivoldsk humørfylt over det bassisten driver med, dette er ikke noe unntak, men det er altså et større spenn over de 14 låtene som fyller denne utgivelsen, fire av dem er riktignok ulike versjoner av en og samme låt, «Randi Nymann».