Janove med lav puls under fullmånen

«Du skal ikkje heim før du får tegn fra oven», synger Janove på albumet «Fullmånehymner», et fint komponert ord for natten fra en artist som har tatt mesterbrev i faget gotikk møter romantikk. De sju sangene på albumet er en ny topptur og et ledd i den usedvanlig kreative soloreisen Janove Ottesen la ut på etter at Kaizer’s Orchestra la hatten og gassmaska på hylla. Pandemien stagget på ingen måte denne reisen, som inkluderer flere soloplater og blant annet stumteatersymfonien «The Mute», men på ett tidspunkt ble nok solotilværelsen litt mer ensom enn planlagt.

Tiden under nedstengningen hadde like stor innvirkning på Janove som på norsk musikkliv for øvrig, men samtidig fant noen av hans fineste solokonserter sted i dette tidsrommet, og endelig i fjor høst kunne han og bandet valse ut albumet «Det sorte karneval» og den påfølgende turneen i sin fulle bredde. Derfor kommer «Fullmånehymner» som en overraskende refleksjon over nettopp stillheten og jeget. Det er en funderende plate, en indre samtale hvor fullmånen henger tungt over tilværelsen, men hvor han på en av albumets vakreste og mest «allmektige» og sfæriske sanger går «Forbi månen og stjernene bak/Gjennom mørket og inn i lyset».

Månens både mytiske, mystiske og fysisk tiltrekningskraft er et stadig gjentakende tema i kunsten og kanskje spesielt innen musikken. Ozzy Osbourne bjeffet mot den, Van Morrison danset under den, Pink Floyd så baksiden og Radka Toneffs «Moon Is A Harsh Mistress» er noe av det vakreste som er innspilt. Det er lov å si at Janove har lagt inn et verdig bud på månen han også, og de beste sangene på «Fullmånehymner» er blant det ypperste han har skrevet, i likhet med at tittelen i seg selv er en nydelig poengtering av hva musikken består i.