Jack White på Øya: Svært godt, men litt for kort

Som det sto i anmeldelsen av albumet «No Name» i forrige uke er dette et lykketreff. Ei strålende opplagt ny plate etterfølges av et innhopp på Øyafestivalen som innbytter for en skadet Josh Homme i Queens Of The Stone Age. Begrepet «superreserve» har sjelden vært mer passende.

Jack White og bandet hans går på til tonene av «No Fun» med Iggy & The Stooges, en gammel slager fra Detroit-rocken. Men moro skal det bli, som vi hører av de innledende brutale gitarakkordene, og det første sterke primalskriket fra sangeren. De begynner konserten som plata åpner, med «Old Scratch Blues», og bekrefter forventningene. White har gått tilbake til et mer innbitt, utagerende uttrykk som mest minner om det første konsertmøtet med The White Stripes, i kjelleren på Chateau Neuf i 2002. En av de beste konsertene jeg kan huske å ha sett i dette århundret.

«Black Math» blir det første gjenhøret med sangene til The White Stripes. «That’s How I’m Feeling» får en råere behandling enn på den nye plata, og bekrefter at dette kommer til å gå hardt for seg. Gitarsoloene er ofte lenger enn på plata, og bandet jammer mer. Sånn fortsetter konserten med en blanding av de nye sangene og gamle favoritter.