Ironi og energi

TEATER

«JDX - a public enemy»

Tekst: Henrik Ibsen

Tg STAN

Av og med: Jolente De Keersmaeker, Sara De Roo, Damiaan De Schrijver, Annette Kouwenhoven, Frank Vercruyssen

Black Box Teater

Det belgiske teaterkompaniet Tg STAN feirer 25-årsjubileum med en nyoppsetning av sin forestilling «JDX - A Public Enemy» fra 1993. Ensemblet er det samme som den gang, og forestillingen står seg fortsatt, til tross for at teaterkunsten stadig endrer seg. Virkemidler som nok brøt med teaterkonvensjonene for 21 år siden, føles mindre motkulturelle i 2014, og mange av de formale grepene det frie feltet da benyttet seg av, er tatt opp i institusjonsteatret i dag. I tillegg har Ibsens tekster vært iscenesatt et ukjent antall ganger siden 1993, og jeg kaller Tg STANS tolkning av «En folkefiende» verken ny eller radikal. Men levende, festlig og full av energi er den.

I et enkelt lyssatt rom, og med bord og stoler nærmest hentet fra bakrommet, spiller fem skuespillere Ibsens drama fra 1882 om legen Tomas Stockmans kamp for å få frem sannheten om at badevannet i en norsk småby er forgiftet. Tg STAN er en gruppe som arbeider uten regissør, og det merkes. Det er som om all energien kommer innenfra både hver enkelt skuespiller og hele ensemblet. Forestillingen oppleves som en levende organisme i rommet. Dette er ytterst fascinerende og gjør forestillingen og rommet den utspiller seg i, til et godt sted å være. Samtidig får denne enhetsskapende energien skuespillerne og de ulike rollene til å fremstå som veldig like. Dette tjener ikke stykkets handling, som jo er preget av særdeles steile fronter mellom de sentrale karakterene. Når skuespillerne ute på gulvet, to menn og to kvinner, alle er dresskledde, fremstår ensemblet også visuelt som mer homogent enn hva jeg mener tjener stykkets handling.

Men om selve stykkets iboende problematikk er noe svakt tegnet opp, er derimot forestillingens generelle harselering over maktinstanser og maktspråk sterk. Og her er det ingen som slipper unna. Tomas Vercruyssens dr. Stockman snakker i et nesten ufattelig tempo, og han fremstår nærmest som en febrilsk og noe hyperaktiv karakter. Damiaan De Schrijver er en herlig brumlebasse av en byfogd som danser av raseri. De to kvinnelige aktørene på gulvet leker med tonefall, tempo og rytmer i språket i mange ulike rollegestaltninger. Det gjør også Annette Kouwenhoven som sitter på siden av scenen og møysommelig høytleser fra et manus alle sceneanvisninger med en nærmest barnlig autoritær overbevisning. Hennes fremtoning setter Ibsens tekst, og jeg vil påstå alle teatertekster, i et ironisk lys: Hun fratar med sin lesemåte teksten dens autoritet i teatret. Vi ser dette også i de andre aktørenes forhold til hennes opplesning, som de ikke alltid følger slik de skal. Stockmans opprør mot gamle sannheter reflekteres altså mer i ensemblets væremåte i denne forestillingen enn i selve fortellingen som formidles.

Ibsen vurderte en stund å kalle En folkefiende for et lystspill, men gikk senere bort fra dette. I Tg STANs tolkning er derimot lystigheten i full blomst, med sin tydelige ironi, raljering over maktpersoner og sin uanstrengte lek med tonefall og tekst. Det hele har et jovialt preg, noe som ytterligere understrekes av pausens bevertning akkompagnert av svisker fra populærmusikken.

Tg STAN er et teaterensemble som jobber med samfunnskritiske tekster, og det er derfor overraskende at ikke den uttalte samfunnskritikken i dette stykket oppleves som alvorligere og krassere. Men forestillingen fremstår som både kløktig og intelligent. tg STAN evner å kombinere flere lag av sin språkkritiske behandling av stykket på en måte som både belyser samfunnets maktstrukturer og problematiserer teatertekstens makt i teaterarbeidet.

Forestillingen spilles også i Trondheim 8. og 9. september på teaterhuset Avant Garden