Ikke helt inn i skogen med «Into the Woods»

Da Stephen Sondheim døde på senhøsten i 2021, var det som en av vår tids største musikalskapere. Sondheim skrev tekst og/eller musikk til en lang rekke av våre mest kjente som kjære musikaler, som «Sweeney Todd», «A Little Night Music» og «Company». I tillegg er han mesteren bak flere mindre kjente men like fullt storslagne, musikaler. «Into the Woods» fra 1986 er en av disse som først de siste årene har fått mer oppmerksomhet (særlig takket være Disneys filmatisering fra 2014), og Det Norske Teatrets oppsetning er en Norgespremiere.

Denne oppsetningen skulle man jo gjerne kalle et mestermøte: Stephen Sondheim og manusforfatter James Lapine settes her i scene av ingen ringere enn regissør Ole Anders Tandberg. Tandberg har erfaring med både teater og opera, og når han setter opp scenekunstklassikere på store scener, lykkes han ofte. Men det vil seg liksom ikke helt denne gangen, og dessverre blir det ikke full klaff i møtet mellom Tandberg og Sondheim/Lapine. Denne minimalistiske iscenesettelsen av «Into the Woods» mangler inderligheten og melankolien vi gjerne forbinder med denne musikalen.

Sondheim-musikaler har ofte ganske komplekse fortellerstrukturer, og musikalsk er de både rytmisk og harmonisk vanskelige. Det krever masse av både skuespillere og orkester å fremføre Sondheims verk. Det gjelder også «Into the Woods». Dramaturgisk er musikalen en skikkelig godtepose, med mange handlingstråder og karakterer med ganske ulike prosjekter. «Into the Woods» kan knapt betraktes som «easy listening» eller lettbent underholdning – dette er en «more is more»-musikal på alle måter. Når Tandberg og scenograf Erlend Birkeland velger å tone dette ned ved å gå i en minimalistisk retning med scenebilder og regi, blir vi dessverre snytt for en stor del av det snodige eventyret vi skulle ha fått oppleve. Publikum kommer seg ikke helt inn i skogen, rett og slett.