Ibsendrama som ikke skremmer noen

Det er ikke til å komme fra at det hviler en slags mystikk over enkelte av Henrik Ibsens sene dramaer. Jeg tenker da særlig på «Rosmersholm», «John Gabriel Borkman» og «Når vi døde vågner». Som oftest blir det bare liggende som et slør rundt oppsetningene av disse stykkene. Det er i alle fall sjelden vi ser at det mystiske og spøkelsesaktige er tatt helt ut i svingene, slik den tyske regissøren Lucia Bihler nå har gjort det i sin oppsetning av «John Gabriel Borkman» på Nationaltheatrets hovedscene. For er det familien Borkman vi treffer der, eller er dette en slags variant av The Addams Family?

På Nationaltheatret utspiller nemlig Ibsens drama seg nå som en gotisk skrekkfilm. Det er et slående og fascinerende konsept, men det forløser ikke særlig mye i stykket, og utviklingen og dramaturgien i forestillingen som helhet blir for uthalende og vekker etter hvert mer utålmodighet enn fascinasjon.

Et gotisk spøkelseshus, nesten som et plast-lekehus i ekstra stor utgave, troner bak på midten av hovedscenen, som foran er dekket av et røykteppe og skogbunn. Inni dette huset skal det meste av handlingen foregå i denne forestillingen, som vi får se på to skjermer som er plassert på hver side av scenen. Mens karakterene befinner seg inni huset, filmes det hele av kameraer, sånn passelig godt skjult i to trær som snurrer rundt huset. Det vi får se på skjermene, er en live-filmet stumfilm – og stumfilmen er jo ikke noe fjerntliggende valg, med tanke på at «John Gabriel Borkman» (fra 1896) kom ut i tiden da de første kinoene åpnet. Scenelyset er passe uggent, rommene i huset er farget ubehagelig grønt og ubehagelig rødt, og karakterene er kledd i svarte kostymer som eimer av alt fra middelalder til sent 1800-tall. Er de levende eller er de døde? Kanskje er de alle sammen gjengangere? Hvem vet.