I oppriktig solidaritet

ROMAN

Jon Michelet

«En sjøens helt. Skytteren»

Oktober

Da min onkel Asbjørn døde for noen år siden ble han av den purunge presten minnet som en av landets siste krigsseilere. Den lille familiegruppen ved kista strammet seg litt opp. Hadde han ikke egentlig vært en eventyrer som drakk litt for mye i litt for mange havnebyer? Og dessuten var det ikke noe med en kjæreste i Skottland som forble en hemmelighet til hans siste dager.

Han etterlot seg en medalje og et slags diplom, som var undertegnet egenhendig av kong Olav som rikets forsvarssjef, der min etter hvert drikkfeldige onkel blir takket for sin innsats i frihetskampen. Ja, så sannelig. Vi visste at han hadde vært skytter om bord i et skip og vi visste at han hadde opplevd et par torpederinger, men han fortalte aldri noe. Kanskje ingen spurte? Krigen var over, og en onkel som hadde fått dårlige nerver og drakk for mye var ikke godt nytt i fredstid.

Når jeg nå har lest Jon Michelets drøye 600 siders roman om nettopp «Skytteren» trer bildet av min onkel fram. Han må ha vært like ung som lettmatros Halvor Skramstad da han mønstret på den svære tankbåten «Iberia», som skulle frakte livsviktig flybensin til de engelske flystyrkene.

Denne nærheten til egen familiehistorie som mange opplever i møte med Jon Michelets roman, gir fortellingen hans en spesiell tyngde. For egen del er det som å få et forheng dratt til side. Se her, sånn var det! Sånn hadde kanskje denne onkelen din det, så redd var han når torpedovarselet ulte over hele skipet. Så redd som Halvor Skramstad når han kjenner at knærne begynner å klapre helt på egen hånd.

Kvaliteten i Jon Michelets roman ligger i den uanstrengte koblingen mellom fiksjon og dokumentar. Michelet er uovertruffen nå det gjelder å male fram et røft mannfolkmiljø, i dette tilfelle myket opp med en enslig kvinne, Fridy. Det er blitt plass til humor og lengsel, til ramsalte replikker og kvikke dialoger. Og skipsmiljøet har han under huden. Det du ikke vet om tankskip, om rustpikking, om signalflagg, om lensing eller om gatenettet i Liverpool etter å ha lest denne romanen, ja, det er sannsynligvis ikke verdt å vite. Til tider kan Jon Michelet falle for fristelsen til å bli vel detaljrik. Til gjengjeld sitter leseren igjen med en innsikt i skipshistorie, krigshistorie og geografi som er ganske unik.

Bonusen er en til tider svært spennende, og noen ganger svært humoristisk og underholdende, fortelling.

«Skytteren» tar fatt der romanen «En sjøens helt. Skogsmatrosen» så dramatisk endte. Halvor Skramstad overlevde torpederingen av skipet «Tomar» og endte i Reykjavik på Island. Her blir han tilbudt jobben som lettmatros om bord på det digre tankskipet «Iberia», som skal gå mellom USA og England med flybensin i tankene. Han skal altså jobbe om bord på en «bensinbombe», noe som gjør ham ganske mo i knærne. Likevel, han vil få mulighet til å treffe igjen den skjønne katolske Muriel Shannon, som han traff i blomsterbutikken i Liverpool.

Michelet introduserer sine lesere for hele skipsmannskapet, ingen gjemt, ingen glemt. Her blir de plassert med hjemstavn og hjemland, med særheter og kallenavn.

Kapteinen «Old Nick» framstilles som en streng, men rettferdig kaptein, et petimeter når det gjelder sikkerhet. Dessuten har Jon Michelet utstyrt ham med en særdeles spesiell smak i klesveien.

Jon Michelet skriver lett og uanstrengt, og han faller ikke for fristelsen til unødige sentimentale eller dramatiske geberder. Den nøkterne tonen kler stoffet, som har dramatikk nok i seg selv. Han behersker også den vanskelige kunsten å skrive troverdig om den tidvis ganske rørende kjærlighetshistorien mellom Halvor og Muriel. En kvinne som på ingen måte framstilles som et gudsord fra landet, men tvert imot som en dame med temperament og et stort forråd av saftige gloser når det måtte være behov. Men altså svært katolsk.

Dramatiske situasjoner avløser hverandre når tankeren «Iberia» er i sjøen. Ikke bare ubåter, men også tyske slagskip og tyske fly dukker opp over horisonten og krever mot og dristighet og godt sjømannskap. Under denne store fortellingen anes hele veien den oppriktige solidariteten med disse sjøfolkene som uten å kny tok på seg den livsviktige og livsfarlige jobben med å frakte varer over havet. Varer som var helt avgjørende for krigens utfall.

Og en onkel med dårlige nerver har fått en langt mer synlig plass i familiehistorien takket være romanen til Jon Michelet.

i samme serie

«En sjøens helt. Skogsmatrosen»

Turid Larsen

Tidligere journalist i Dagsavisens kulturavdeling