«I desse dagar» byr på hverdagslig, men noe uferdig virvar

Det er en merkelig og sjelden opplevelse å være på teater og se en relativt kort forestilling om relativt gjenkjennelige ting, og så i etterkant ha problemer med å sortere og analysere det man har sett og opplevd. Men nettopp denne opplevelsen er det jeg har etter å ha sett forestillingen «I desse dagar», på Det Norske Teatrets Scene 3. Stykket er skrevet av Ingrid Jørgensen Dragland og regissert av Elisabeth Matheson, begge kjent som (henholdsvis nåværende og tidligere) skuespillere ved nettopp Det Norske. Men her er det langt igjen før vi kan snakke om en god teateropplevelse.

Handlingen i «I desse dagar» foregår i 2020, i tiden etter den første lockdown-perioden, mens vi fortsatt levde etter absurde regler, etter hvert fikk stygge blikk om vi ikke brukte munnbind og hylte opp om «meter’n» i de fleste situasjoner. Men vi kunne i det minste være sammen, på en måte. I stykket treffer vi en rekke karakterer, noen kanskje mer sentrale enn andre, som den enslige moren (Silje Lundblad) og datteren (Julie Støp Husby) på fjorten som helst vil ligge i sengen, slik hun gjorde under nedstengningen. Deres mor/mormor (Marit Synnøve Berg) har nettopp kjørt ned en syklist fordi hun går rundt i en døs av piller, men hjemme har hun katten Dostojevskij (Gard Skagestad) som er både trøst og underholdning. Og katten underholder også oss i salen, med sin nitidige vasking, en monolog om tiden og ellers en ganske velkjent, katteaktig oppførsel.

Det dukker også opp karakterer som det er vanskelig å forstå hvorfor er med, som poeten av diktsamlingen «Songar frå Samvirkelaget», en diktoppleser i radio og en flokk med mennesker i en dyrebutikk. Og det er her jeg kjenner noe av forestillingens kaos befinner seg: For hvem og hva er egentlig sentrale i denne forestillingen? Hvilke historier er viktige å fortelle? Her virker det som verken dramatiker eller regissør har klart å finne noe tydelig fokus, og alle karakterene i forestillingen blir til slutt like viktige og uviktige. Det er også en veldig svak spennings- og utviklingskurve i fortellingen. Fordi det er så mange historier som skal fortelles, blir det ikke plass til å utvikle noen av dem ordentlig.