Hyller teatret og den evige kjærligheten

I begynnelsen var ordet, het det i en annen historie, men nå har Edvard Hoem tatt det. Han er årets desidert eldste og mest velkledde skuespillerdebutant. I rollen som både fyrsten og dikteren i «Romeo og Julie» på Det Norske Teatret, skaper han et sus fra første stund når han smokingkledd og med stokk inntar scenen med ordene «Kan ekte kjærleik gro i denne tid, imellom folk som alltid låg i strid?». Legg til som kontrast Rihannas brennhete kjærlighetssang og Shakespeares tekst om ung og forbudt kjærlighet, og la Svein Tindberg og Liv Bernhoft Osa komme med de flammende beskrivelsene av tidløs og evig viril kjærlighet når de gjentar rollene de spilte for 37 år siden, som Romeo og Julie.

«Romeo og Julie» på Det Norske Teatret er en av teatervårens mest overskuddslekne, lette og energiske forestillinger, hvor tekstens humor og eleganse turneres med friske innfallsvinkler og rørende sceniske løsninger. De to hovedrollene briljerer i måten de gyver løs på teksten, og selv ikke mikrofonkrøll og andre snubletråder på premieren kunne vippe dem ut av balanse.

Teaterkunsten er på ingen måte fremmed for å snu opp ned på rolleforståelser. Men det sier også mye om Shakespeares tekst og Hoems gjendiktning at de eldste skuespillerne kan spille verdenslitteraturens yngste kjærlighetspar uten at det på noe tidspunkt føles feil eller påfallende. Bare unntaksvis er teksten blitt påskrudd en dobbeltbunn for å gjøre den mer humoristisk, som i scenen hvor Ammen spør om hvor hun kan finne den unge Romeo, og Tindberg svarer lakonisk: « … den unge Romeo er eldre no enn sist du såg han».