Hver gang vi møtes jubilerer

Høsten 2020 er det ekstra rørende å se tilbakeblikkene på alle artistene som klemmer hverandre intenst etter at de har framført hverandres sanger i gamle sesonger av HGVM. Dette har vært et program med hjertet utenpå skjorta, med mange store musikalske høydepunkter i årenes løp. Nå kommer mange av deltakerne tilbake til Vestre Kjærnes gård for å møtes igjen. I vante omgivelser, men med en litt annen struktur enn vi er vant til, der artister kommer og reiser igjen i en koronavennlig stafett.

Etter ni år med HGVM må det ha være framført rundt 400 coverlåter i dette programmet. Ikke alle like strålende, men jammen har det vært noen klassikere også, fra den første sesongen der Vinnie gjorde Halvdan Sivertsens «Sommefuggel i vinterland» til en av Norges nye nasjonalsanger.

For oss som setter ekstra stor pris på coverlåter som fenomen har det vært mange høydepunkter. Jeg må nevne Tone Damlis versjon av Claudia Scotts «A Picture Of My Dad And I» som en svært overraskende personlig favoritt. Gamle sanger ble som nye: Unni Wilhelmsens omgang med Kvitnes’ sjømannssang «Siste reis», nå som en sang om livet i popbransjen – like romantisk, og like ensomt. Bel Cantos «Rumour» var rimelig godt kjent fra før, men som «Rykte» med Lars Lillo-Stenberg ble den født på ny. Og Ole Paus’ versjon av Morten Abels «Lydia» – med norsk tekst og helt nytt arrangement er det ikke sikkert at vi visste at vi hadde hørt den før. Det har vært mange sånne høytidsstunder i årenes løp.