«Hvem skal trøste Knøttet?» sklir enkelt unna ros og høye terningkast

3

TEATER

«Hvem skal trøste Knøttet?»

av Tove Jansson

Regi: Bård Bjørknes

Dukkemaker: Kari Noreger

Musikk: Frida Ånnevik/Andreas Stensland Løwe

Oslo Nye Teater, Trikkestallen på Torshov

Denne forsommeren har liksom blitt litt Tove Janssons, takket være den finske filmen om henne, «Tove», som har høstet både rosende ord og høye terningkast her hjemme og var Finlands bidrag til Oscar-akademiet. I filmen ser vi blant annet hvordan Janssons ulike kjærlighetsmøter formet henne som kunstner og menneske. Og troen på den tosomme kjærligheten har Jansson selv formidlet, også i sine barnebøker, som «Hvem skal trøste Knøttet?». Men den nyeste teaterversjonen av denne klassikeren, som nylig har hatt premiere i Trikkestallen på Torshov, sklir enkelt unna både ros og høye terningkast. Dette er rett og slett blitt altfor rotete, abstrakt og vanskelig tilgjengelig teater for de minste.

Selv om dette ikke er en historie om Mummitrollet, foregår den i Mummi-universet, med karakterer som Hufsa, Sniff, filifjonker, en mumrik og noen hemuler i tillegg til Knøttet og Nurket. Her er det mange figurer man kan kjenne igjen, og leser man boken først, er man i alle fall godt forberedt. Men «Hvem skal trøste knøttet?» er en vanskelig bok å dramatisere. For hvordan skape en god, romlig versjon av Janssons grafiske og flate illustrasjoner? Og hvordan få en ganske gammelmodig tekst på vers (norsk versjon er signert André Bjerke) til å fenge og fungere for et publikum i 2021? Her er det noen ting å bryne seg på.

Det romlige er løst fint. Fargene går i lyseblått (som bokens omslag), rødt, grønt og jordfarger, og scenerommet er preget av enkle former og flate figurer som er montert sammen i mer tredimensjonale figurer. Som skyene som henger fra tynne metallspiler, eller havet som er flere lag av bølgende, lyseblå flater. Det er Tove Janssonsk, men også et godt rom for teater. Så jo, scenograf Christine Lohre har lyktes med oppdraget. Også Kari Noregers dukker er fine og gjenkjennelige, og Frida Ånnevik og Andreas Stensland Løwes musikk er mystisk og spennende. Så langt er alt greit.

Men i formidlingen av selve fortellingen om det vesle, redde Knøttet (her spilt av dukkefører Knut Wiulsrød) som drar ut i verden for å finne fellesskap og tilhørighet, er det en del som halter. Å beholde André Bjerkes tekst på galant og gammelmodig 1970-tallsrim er problematisk for både flyt og forståelse. Setningene er lange og omstendelige, ordene er rare: «Kold», «ekvipasje», «navnetrekk» og «havet er så smult» – spør en fireåring hva dette betyr, og du får sikkert noen fine svar, men garantert ikke de riktige. Selv jeg måtte slå opp «smult hav».

I iscenesettelsen er det også en ubalanse mellom hovedkarakteren Knøttet og alle bipersonene i fortellingen. Nevnte ekvipasje tar stor plass, og forestillingens mest høylytte høydepunkt er et etegilde for en hemul og en filifjonk der Knøttet ikke er med annet enn som tilskuer. Den avsluttende feiringen av Knøttet som har funnet sin sjelevenn i Nurket blir veldig mild og beskjeden i forhold til etegildet.

«Hvem skal trøste Knøttet?» er i utgangspunktet en fin og følsom fortelling som berører ganske mange ulike temaer, som individuell utvikling, å overvinne frykt og farer og å bryte ut av ensomhet, men også om det omstreifende kunstnerlivet og opprør mot materialismen, samt at fortellingen er en hyllest til den tosomme kjærligheten. I forestillingen på Trikkestallen er det uklart hvilke av disse temaene man kan ha hatt i bakhodet. Det virker heller som man har ville bruke grunnfortellingen som en ramme for å la alle bikarakterene få skinne. Dette skaper jo en del livlige opptrinn som de små i salen ler av, men det hjelper ikke fortellingen videre. Det hele blir usammenhengende og til tider abstrakt, og Knøttet, som jo er en kjempesøt liten fyr, skulle vi gjerne fulgt litt tettere på reisen fra ensomhet til glede og fellesskap.

Tove Janssons fortellinger befinner seg i et skjæringspunkt mellom barne- og voksenlitteratur, og selv en fortelling som «Hvem skal trøste Knøttet?», som åpenbart er myntet på de små, har en tyngre tematikk i bunnen. Trikkestallens oppsetning graver ikke dypt nok i materien og frigjør seg for lite fra bokens bundne tekst til at de klarer å forløse fortellingens potensiale til å kunne si noe om det å være Knøtt (eller menneske). Og da hjelper det lite at scenografien tross alt var ganske fin.