Hvem er Nasjonalmuseet til for?

Nasjonalmuseets nye direktør, Ingrid Røynesdal, har snart sittet to måneder i førersetet. Hun har ikke sittet stille, men hun har heller ikke markert seg offentlig. Hun må snart stake ut kursen videre. For selv om museet utad fortoner seg som en suksess med en og en halv million besøkende i løpet av det første året etter åpningen i juni i fjor, er det grunn til å spørre hvem Nasjonalmuseet er til for?

Bortsett fra utstillingene med Thorvald Hellesen, Louise Bourgeois og Årsutstillingen til kunsthåndverkerne, som Nasjonalmuseet strengt tatt bare er vertskap for, har flere av årets utstillinger blitt møtt med skarp kritikk. Problemene bunner i strukturelle problemer som den nye direktøren må finne en løsning på.

Jeg har tidligere pekt på at Røynesdals manglende fagkompetanse kan bli hennes styrke. Hun er en god leder som ikke er redd for, men heller søker å forene motsetninger. I tillegg til å være gift med en billedkunstner, synes hun å være godt orientert om det meste i kulturlivet. Men utgangspunktet hennes kan like gjerne bli et problem: Hvis museet skal fylle sitt samfunnsoppdrag og nå ut til et bredt publikum, bør de valgene som tas baseres på faglige begrunnelser som tar hensyn til historien og samtiden.