Hudløst helvete i «Hvem er redd for Virginia Woolf?»

Premieren på «Hvem er redd for Virginia Woolf?» i Kanonhallen på Løren er en kontrastenes kveld. Utenfor teatret stråler kveldssolen på en av årets første sommerdager. Inne på scenen utspiller ett av verdensdramatikkens mørkeste ekteskapsdramaer seg. Intensiteten i denne oppsetningen, som er i tidligere teatersjef Hanne Tømtas regi, er så sterk at det faktisk føles nødvendig å komme seg ut i solen i forestillingens to pauser. For dette er teater som lar oss møte mennesker på sitt mest hudløse og sårbare og tar oss med ned i eksistensens dypeste avgrunner. Og det på en måte som gjør det til en av årets både beste og grusomste teateropplevelser.

Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf?» er siden urpremieren i 1962 blitt et mye spilt teaterstykke over hele verden. Det et drama som bl.a. tar et oppgjør med 1950-og 60-tallets bilde av den lykkelige amerikanske familien. Og litt som i Henrik Ibsens «Vildanden» viser Albees drama at dersom man tar livsløgnen fra et menneske, tar man livslykken fra det med det samme. Det er i alle fall en måte å se det på. I oppsetningen på Kanonhallen skal det imidlertid vise seg at oppgjøret med en livsløgn kan være nødvendig: Etter en heidundrende natt med fyll, flørting og avsløring av betente hemmeligheter, ender nemlig denne forestillingen i en liten strime av håp. Og det er ikke verst, etter det helvetet stykkets fire karakterer har gjennomlevd.

Forestillingens hovedpersoner, ekteparet Martha (Laila Goody) og George (Trond Espen Seim), er en del av samfunnets intellektuelle elite. Han er professor i historie på et universitet, hun er datter av universitetets rektor. Etter en fest arrangert av nevnte rektor og far, kommer ekteparet hjem til seg selv, gode og brisne. De er også fulle av faenskap. Martha og George er ikke noe lykkelig ektepar. Det ulmer ganske godt mellom dem allerede i første scene, og det blir ikke bedre når de får besøk av et ungt par de møtte på festen: Biologen Nick (Jon Emil Jørgensrud) og hans kone Honey (Maria O. Austgulen). De to unge speiler på mange måter Martha og George og utløser samtidig et ras av undertrykte følelser og fordekte sannheter. Dette selskapet trenger ikke å ende godt. For noen. Det er derfor slutten blir litt ekstra fin denne gangen.