«Hør her’a!» roper høyere enn nødvendig

Få bøker de senere årene har bidratt så sterkt til å velte skillevegger i Oslo og bortenfor som Gulraiz Sharifs «Hør her’a!». En ungdomsbok som gjennom en sommervarm «rant» fra den 15 år gamle hovedpersonen Mahmoud, harver løs på fordomsfulle oppfatninger fra og om både innvandrere og «poteter», og som på smart og satirisk vis skisserer den klassedelte byen uten å skåne noen. Og samtidig er det en roman med såre og fine beskrivelser av oppvekst, identitet og om en tenårings omsorg for lillebroren, som er «født i feil kjønn». Det hele lagt til en tradisjonell pakistansk familie på Oslos østkant. Boken ble film i 2023, og nå teaterstykke. Det lykkes sånn noenlunde.

«Hør her’a!» lar seg ikke uten videre trekke ut fra boksidene og inn i det levende formatet. Mahmouds grovkornede funderinger om livet, Pakistan, Norge, kroppsvæsker, rompeballer, nordmenns sommerferievaner, Munchmuseet, «NÆV», mødres nådeløse «whopping» med sandaler, æresbegreper og nabogutten Enøyde Arifs ødelagte øye, alt kommer i kaskader med både lukt og smak fra benken der han sitter og observerer hverdagen gli forbi.

Den opprinnelige teksten er naturlig nok skåret ned, og persongalleriet strammet inn, men frekkhetens nådegave ligger fortsatt i ordene. Sceneversjonen fortelles fra et ungdomsperspektiv, men målgruppen er nok blitt udefinerbart noe eldre enn den var for boken og for filmen, der hovedrollene ble spilt av ungdom. Nå går det sju-åtte 15-åringer på de fire skuespillerne på Det Norske Teatrets Scene 2.