Hkeem helt på ekte

«Jeg har en jobb med å vinne/vent og se, suksessen skal skinne», rapper Abdulhakim «Hkeem» Hassane i låten «Ekte». Opprinnelig utgitt i 2016, men nå «åpningssporet» på artistens teaterforestilling hvor han forteller og spiller ut sin egen historie. Og ja, det skinner av suksessen hans, og på en for han helt ny scene skinner det av mer enn bare den store lysglorien som senkes ned over gutten som har vokst opp på Stovner med en mor fra Ghana, bare noen steinkast fra Rommen Scene der han nå framfører «Abdul = Hkeem».

Det er en forestilling med mange lag, noen av dem subtile og antydende, andre åpenlyse. Han sier det i grunn selv i setningene som skal følge han stykket gjennom: «Ja. Jeg smiler. For den vakreste kurven på min kropp er smilet mitt. Men allikevel har jeg en tung smak i kjeften. Det smaker som bly». Det vinnende smilet til Hkeem skjuler både smerte, ensomhet og forventningspress skal vi tro historien hans. Og det gjør vi. Den underliggende tosidigheten fra tekstene hans når han rapper tas på denne scenen ut på andre måter. Den allmenne gjenkjenneligheten forsvarer valget om å skape teater av oppveksten til en artist som ennå bare er i midten av tjueårene.

Valget av låten «Ekte» er på ingen måte tilfeldig. Det enkle, nesten naive budskapet «Jeg holder det ekte» var en del av et knippe låter som året etter ga han kontrakt med storselskapet Universal. Så kom «Fy faen», som skulle gjøre han til prisvinnende allemannseie også utenfor Oslos hip hop-miljø. Nå står han på «hjemmebane» og forteller om seg selv, om usikkerhet, ensomhet og kroppskomplekser, og om mamma på en måte som ingen kan tvile på ektheten av. Stemmen hennes er også med i stykket, og forsterker inntrykket av «Abdul = Hkeem» som et utvidet kapittel i den etter hvert omfattende historien om Groruddalen og Oslos østkant, om norsk samtid fortalt fra en oppvoksende minoritetsgenerasjons perspektiv.