Hillevågsfolk ville ikke bo i Industriveien

Køhler-historien i Hillevåg begynner egentlig med Friderich Petersen kom sammen med sin yngre bror Boye, til Stavanger for å bygge møller. Han bygget den første møllen på toppen av Møllebråtet, ved Hetlandsgaten i Stavanger sentrum, men det varte ikke lenge før den ble brannherjet. Det var så godt som ingenting igjen av møllen eller inventaret da flammene ebbet ut i morgentimene den 22. april i 1798.

Etter møllebrannen i 1798, skumlet folk i byen ganske sterkt om at brannen nok ikke var kommet helt ubeleilig for møllemester Friderich. Tvert om kunne det virke som om den kom som en økonomisk styrelse. Møllen var forsikret for 4400 rd, en ikke ubetydelig sum den gang. Det var formodentlig denne type rykter som gjorde at byens myndigheter sa nei til Petersens forespørsel om å få bygge en ny mølle på Valberget. I stedet fikk han bygge en «hollandsk vejrmølle» i Hillevåg hvor det ikke var så brannfarlig.

Etter at Friderich hadde fått kontroll over kvernmøllene, varte det ikke mange månedene før han sikret seg stadig større jafs av Hillevåg. Allerede i mars måned fikk han bygsle en tredjedel av eiendommen. Måneden etter fikk han rett til å ha sommer- og vinterbeite for to kyr og en hest i Hillevågs utmark. Stykkevis skaffet han seg kontroll over Hillevåg, og fikk lagt et grunnlag for å utnytte området som han fant det best.

Den 29. november 1799 ble den nye vindmølle reist i Hillevåg. Møllemesteren ville forsyne folk i Stavanger med mel. Møllen ble finansiert med et lån på 4000 Riksdaler fra det som den gang het Kongens kasse, mot pant i eiendommen Hillevåg.

Friderich Pettersen ble gift med Anne Marie, datter av møllemester Albertsen i Mandal. Begge foreldrene hennes døde i 1796, og Anne Marie ble oppfostret hos kjøpmann Tønnes Wattne i Mandal. Foreldrearven på 1800 rd fikk hun med som medgift inn i ekteskapet. Hun hadde fått fra dispensasjon fra datidens triple lysingsplikt for å kunne gifte seg, bare 15 år gammel.

Selv om Friderich nok måtte kjempe mot ryktene om den beleilige «ildebrand», sikret han seg fort en solid posisjon i byen. Han var driftig og omgjengelig. Han ble batterikaptein på skansen ved Kalhammerodden under den engelske krigen, og var også ansvarlig for at Hans Nielsen Hauge kom til Stavanger i juni 1809. Det var ikke først og fremst for å preke at Nilsen Hauge kom til byen. Det var mest for å lære sildesalterne å koke salt ut av sjøvann. Salt var den gang vanskelig å få tak i, og landets fremste saltmaker var nettopp Hans Nielsen Hauge. Petersen hadde interesserer i flere sildesalterier på begge sider av Boknafjorden, og hadde derfor stor nytte av Nilsen Hauges lærdommer.

Friderich døde 9. desember i 1810, 41 år gammel, og ble begravet fire dager senere i Urtegaarden, den gamle kirkegården ved Domkirken. Da han ble ført til graven, ble det kimet fra alle kirkeklokkene. Fridrich Petersens begravelse foregikk ikke i stillhet.

Det varte ikke lenge før det var en ganske annen klang enn kirkeklokkenes som traff Anne Maries øreganger. Inn i hennes liv kom Johan Adam Køhler. Etter hva folk snakket, skulle han ha sjarmert henne både med sitt vakre utseende, og ikke minst, sine smektende serenader til eget harpeakkompagnement.

Johan Adam ble ansatt som spillelærer for Anne Maries to små barn. Han skal ha vært en utmerket harpist, og etter hvert oppsto det søt musikk mellom de jevnaldrende Anne Marie og Johan Adam. Begge skal også ha sett godt ut. Han var «en vakker mann, høy, slank og svart som en sydlending», som det het, mens hun hadde «en nett figur og sjelfulle øyne» – i tillegg til en betydelig formue.

Om Johan Adam Køhler var mest en møllemester med harpe som hobby og attåtnæring, eller det var omvendt, er for så vidt uvesentlig. Hovedpoenget er at de to giftet seg straks det ble betraktet som «såkalt sømmelig», den 8. oktober i 1813. Sju måneder senere kom deres første barn til verden. Det var ei jente, Mandine Jochine Theresia, som imidlertid døde før hun fylte sitt første år.

Det var nok mange som mente at Anne-Marie Petersen hadde giftet seg under sin stand, og at Køhler hadde vært heldig som hadde blitt gift med den rike enken. Det viste seg vel at de hadde vært heldige med hverandre. Sammen drev de fram firmaet, og sammen levde de lykkelig, etter datidens sigende.

Med Køhlers innmarsj i ektesengen og firmaet, ble firmanavnet endret til J.A. Køhler & Co. Virksomheten vokste stadig. I tillegg til møllevirksomhet, sildesalting, skipsverft etc., ble det også startet et brenneri. Det var en grei måte å utnytte kornet på, men kvaliteten på brennevinet var det ikke mange som syntes var grei. Køhlers brennevin fikk ikke mange rosende ord fra tørste struper. Køhlers skipsverft i Hillevåg hadde to beddinger foruten materialhus, bekhus, kokekiste og smie. Reperbanen lå på den andre siden av Hillevågsvannet, ved Strømvig.

Johan Adam døde i 1830, og igjen ble Anne Marie sittende i uskiftet bo, Hun hadde imidlertid fortsatt full kontroll med det etter hvert betydelige firmaet. I 1838 opptok hun eldstesønnen Fredrik som medeier, sammen med en dansk kontorist, Lauritz W. Hansen. Lauritz hadde vist seg som en dugende og drivende ildsjel. Det ble dermed trioen Frederik og Lauritz W, sammen med enkefru Anne Marie, som bestyrte virksomheten på land og til sjøs.

Samarbeidet varte imidlertid ikke mer enn i et par år. I 1840 giftet Lauritz seg med Elise Margrethe Sundt, datter til Hans G. B Sundt i det store firmaet Ploug & Sundt. Da svigerfaren døde, overtok Lauritz W. Hansen ledelsen av dette handelshuset. Dermed trakk han ut sine eierinteresser hos konkurrenten,

Det skulle ikke så svært mange år før familienes firmaspor igjen krysset hverandre og bandt nye bånd og tette nettverk. Sønn til Lauritz W. Hansen, Wilhelm, giftet seg med niesen til Fredrik, Frida, og overtok med tiden styringen både av firmaet Ploug & Sundt og J.A. Køhler & Co i tillegg til å overta eiendommene Bjergsted og Hillevåg, fra faren og svigerfaren,

I 1852 døde enkefru Anne Marie, og nå ble Fredriks bror, Peter Petersen, og halvbroren Johan Mandius Køhler, tatt opp som partnere. Fredrik hadde etter hvert utviklet seg en stadig større interesse for Sverige og firmaets svenske interesser. I 1858 gikk han ut av firmaet, og overtok selv den svenske delen. Han bosatte seg midt i gamle Stockholm, i Vasagaten, men holdt helst hus på eiendommen Johannesdal ved Mälaren. Fredrik fikk sving på forretningene i Sverige og testamenterte over en halv million svenske kroner til en stiftelse som skulle ta seg av «utdannelse til unge piker fra gode hjem, men uten økonomisk evne til å bekoste studier».

Vendte hjem som den «glade laks»

Mor Anne Marie bygget et nytt hus på eiendommen i Hillevåg for den hjemvendte sønn. Det skulle være like stort som halvbrødrenes. Det er huset som i dag kalles Frida Hansens hus. Johan Mandius Køhler som drev med mye av hvert, fra skipsverft i Strømsteinen til praktgård på Næsheim på Nærbø, var en glad trubadur som var raus på mange vis. Han var en foregangsmann innenfor jordbruket og drev jæreiendommen fram til et mønsterbruk. Han etablerte Vestlandets største meieri, men mistet etter hvert den økonomiske oversikten over alle sine ulike engasjementer.

Den opprinnelige familiemeningen var at Johan Mandius skulle ta seg av gårdsdriften i Hillevåg. Det var derfor han hadde dratt til Tyskland for å skaffe seg agronomutdannelse. Han lærte imidlertid mye mer enn landbruksdrift og gjærfabrikasjon. Han lærte både å bruke penger, og delta med vellyst i det glade selskapsliv i Tyskland. Da han kom hjem, ble det mumlet i familiekretsen at mor Anne-Marie var blitt ganske rystet over å oppdage at hennes sønn hadde 15 broderte vester i bagasjen.

Pengebruken hans kan være mye av forklaringen på at Johan Mandius og halvbrødrene ikke fant fram til noen felles tone i voksen alder. Det var nok ganske forskjellige i legning og sinn. Johan Mandius brøt derfor ut fra familiefirmaet, og ville stå på egne ben.

At han kalte sitt eget firma for J.M. Køhler & Co, kunne nok fort føre til enkelte forvekslinger med det gamle familiefirmaet, J.A. Køhler & Co. Det er vel heller ikke usannsynlig at firmanavnet irriterte de to halvbrødrene hans i Hillevåg ganske sterkt. Selv sommerstid, var det ingen varme i familiekretsen. Om halvbrødrene fra godset ble det nemlig aldri verken sagt eller hvisket: «Se hvor de elsker hinannen …»